< Salmenes 104 >

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur, i jénim! I Perwerdigar Xudayim, intayin ulughsen; Shanu-shewket we heywet bilen kiyin’gensen;
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Libas bilen pürken’gendek yoruqluqqa pürken’gensen, Asmanlarni chédir perdisi kebi yayghansen.
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
U yuqiriqi rawaqlirining limlirini sulargha ornatqan, Bulutlarni jeng harwisi qilip, Shamal qanatliri üstide mangidu;
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
U perishtilirini shamallar, Xizmetkarlirini ot yalquni qilidu.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Yerni U ulliri üstige ornatqan; U esla tewrinip ketmeydu.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Libas bilen oralghandek, uni chongqur déngizlar bilen orighansen, Sular taghlar choqqiliri üstide turdi.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Séning tenbihing bilen sular beder qachti, Güldürmamangning sadasidin ular tézdin yandi;
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
Taghlar örlep chiqti, Wadilar chüshüp ketti, [Sular] Sen békitken jaygha chüshüp ketti.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Ular téship, yerni yene qaplimisun dep, Sen ulargha cheklime qoyghansen.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
[Tengri] wadilarda bulaqlarni échip urghutidu, Suliri taghlar arisida aqidu.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Daladiki herbir janiwargha ussuluq béridu, Yawayi éshekler ussuzluqini qanduridu.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Köktiki qushlar ularning boyida qonidu, Derex shaxliri arisida sayraydu.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
U yuqiridiki rawaqliridin taghlarni sughiridu; Yer Séning yasighanliringning méwiliridin qandurulidu!
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
U mallar üchün ot-chöplerni, Insanlar üchün köktatlarni östüridu, Shundaqla nanni yerdin chiqiridu;
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
Ademning könglini xush qilidighan sharabni, Insan yüzini parqiritidighan mayni chiqiridu; Insanning yürikige nan bilen quwwet béridu;
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Perwerdigarning derexliri, Yeni Özi tikken Liwan kédir derexliri [su ichip] qanaetlinidu.
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
Ene ashular arisigha qushlar uwa yasaydu, Leylek bolsa, archa derexlirini makan qilidu.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
Égiz choqqilar tagh öchkilirining, Tik yarlar sughurlarning panahi bolidu.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Pesillerni békitmek üchün U ayni yaratti, Quyash bolsa pétishini bilidu.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Sen qarangghuluq chüshürisen, tün bolidu; Ormandiki janiwarlarning hemmisi uningda shipir-shipir kézip yüridu.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Arslanlar olja izdep hörkireydu, Tengridin ozuq-tülük sorishidu;
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Quyash chiqipla, ular chékinidu, Qaytip kirip uwilirida yatidu.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Insan bolsa öz ishigha chiqidu, Ta kechkiche méhnette bolidu.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
I Perwerdigar, yasighan herxil nersiliring neqeder köptur! Hemmisini hékmet bilen yaratqansen, Yer yüzi ijat-bayliqliring bilen toldi.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Ene büyük bipayan déngiz turidu! Uningda san-sanaqsiz ghuzh-ghuzh janiwarlar, Chong we kichik haywanlar bar.
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
Shu yerde kémiler qatnaydu, Uningda oynaqlisun dep sen yasighan léwiatanmu bar;
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
Waqtida ozuq-tülük bergin dep, Bularning hemmisi Sanga qaraydu.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Ulargha berginingde, tériwalidu, Qolungni achqiningdila, ular nazunémetlerge toyidu.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Yüzüngni yoshursang, ular dekke-dükkige chüshidu, Rohlirini alsang, ular jan üzüp, Yene tupraqqa qaytidu.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Rohingni ewetkiningde, ular yaritilidu, Yer-yüzi yéngi [bir dewr bilen] almishidu.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Perwerdigarning shan-shöhriti ebediydur, Perwerdigar Öz yaratqanliridin xursen bolidu.
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
U yerge baqqinida, yer titreydu, Taghlargha tegkinide, ular tütün chiqiridu.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Hayatla bolidikenmen, Perwerdigargha naxsha éytimen; Wujudum bolsila Xudayimni küyleymen.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
U sürgen oy-xiyallirimdin söyünse! Perwerdigarda xushallinimen!
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Gunahkarlar yer yüzidin tügitilidu, Reziller yoq bolidu. I jénim, Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur! Hemdusana!

< Salmenes 104 >