Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Weebaze Mukama, ggwe emmeeme yange. Ayi Mukama Katonda wange, oli mukulu nnyo; ojjudde obukulu n’ekitiibwa.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Yeebika ekitangaala ng’ayeebikka ekyambalo n’abamba eggulu ng’eweema,
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
n’ateeka akasolya k’ebisulo bye eby’oku ntikko kungulu ku mazzi; ebire abifuula amagaali ge, ne yeebagala ebiwaawaatiro by’empewo.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Afuula empewo ababaka be, n’ennimi z’omuliro ogwaka abaweereza be.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Yassaawo ensi ku misingi gyayo; teyinza kunyeenyezebwa.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Wagibikkako obuziba ng’ekyambalo; amazzi ne gatumbiira okuyisa ensozi ennene.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Bwe wagaboggolera ne gadduka; bwe gaawulira okubwatuka kwo ne gaddukira ddala;
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
gaakulukutira ku nsozi ennene, ne gakkirira wansi mu biwonvu mu bifo bye wagategekera.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Wagassizaawo ensalo ze gatasaana kusukka, na kuddayo kubuutikira nsi.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Alagira ensulo ne zisindika amazzi mu biwonvu; ne gakulukutira wakati w’ensozi.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Ne ganywesa ebisolo byonna eby’omu nsiko; n’endogoyi ne gazimalako ennyonta.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Ebinyonyi eby’omu bbanga bizimba ebisu byabyo ku mabbali g’amazzi, ne biyimbira mu matabi.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Afukirira ensozi ennene ng’osinziira waggulu gy’obeera; ensi n’ekkuta ebibala by’emirimu gyo.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Olagira omuddo ne gukula okuliisa ente, n’ebirime abantu bye balima, balyoke bafune ebyokulya okuva mu ttaka.
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
Ne wayini okusanyusa omutima gwe, n’ebizigo okwesiiga awoomye endabika ye, n’emmere okumuwa obulamu.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Emiti gya Mukama gifuna amazzi mangi; gy’emivule gy’e Lebanooni gye yasimba.
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
Omwo ebinyonyi mwe bizimba ebisu byabyo; ne ssekanyolya asula mu miti omwo.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
Ku nsozi empanvu eyo embulabuzi ez’omu nsiko gye zibeera; n’enjazi kye kiddukiro ky’obumyu.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Wakola omwezi okutegeeza ebiro; n’enjuba bw’egwa n’eraga olunaku.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Oleeta ekizikiza, ne buba ekiro; olwo ebisolo byonna eby’omu bibira ne biryoka bivaayo.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Empologoma ento zikaabira emmere gye zinaalya; nga zinoonya ebyokulya okuva eri Katonda.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Enjuba bw’evaayo ne zigenda, n’oluvannyuma ne zikomawo ne zigalamira mu mpuku zaazo.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Abantu ne bagenda ku mirimu gyabwe, ne bakola okutuusa akawungeezi.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Ayi Mukama, ebintu bye wakola nga bingi nnyo! Byonna wabikola n’amagezi ag’ekitalo; ensi ejjudde ebitonde byo.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Waliwo ennyanja, nnene era ngazi, ejjudde ebitonde ebitabalika, ebintu ebirina obulamu ebinene era n’ebitono.
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
Okwo amaato kwe gaseeyeeyera nga galaga eno n’eri; ne galukwata ge wakola mwe gabeera okuzannyiranga omwo.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
Ebyo byonna bitunuulira ggwe okubiwa emmere yaabyo ng’ekiseera kituuse.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Bw’ogibiwa, nga bigikuŋŋaanya; bw’oyanjuluza engalo zo n’obigabira ebintu ebirungi ne bikkusibwa.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Bw’okweka amaaso go ne byeraliikirira nnyo; bw’obiggyamu omukka nga bifa, nga biddayo mu nfuufu.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Bw’oweereza Omwoyo wo, ne bifuna obulamu obuggya; olwo ensi n’ogizza buggya.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Ekitiibwa kya Katonda kibeerengawo emirembe gyonna; era Mukama asanyukirenga ebyo bye yakola.
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
Atunuulira ensi, n’ekankana; bw’akwata ku nsozi ennene, ne zinyooka omukka.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Nnaayimbiranga Mukama obulamu bwange bwonna; nnaayimbanga nga ntendereza Katonda wange ennaku zonna ze ndimala nga nkyali mulamu.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Ebirowoozo byange, nga nfumiitiriza, bimusanyusenga; kubanga mu Mukama mwe neeyagalira.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Naye abakola ebibi baggweewo ku nsi; aboonoonyi baleme kulabikirako ddala. Weebaze Mukama, gwe emmeeme yange. Mumutenderezenga Mukama.
