Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Ipsi David. Benedic anima mea Domino: Domine Deus meus magnificatus es vehementer. Confessionem, et decorem induisti:
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
amictus lumine sicut vestimento: Extendens cælum sicut pellem:
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
qui tegis aquis superiora eius. Qui ponis nubem ascensum tuum: qui ambulas super pennas ventorum.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Qui facis angelos tuos, spiritus: et ministros tuos ignem urentem.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Qui fundasti terram super stabilitatem suam: non inclinabitur in sæculum sæculi.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Abyssus, sicut vestimentum, amictus eius: super montes stabunt aquæ.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Ab increpatione tua fugient: a voce tonitrui tui formidabunt.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
Ascendunt montes: et descendunt campi in locum, quem fundasti eis.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Terminum posuisti, quem non transgredientur: neque convertentur operire terram.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Qui emittis fontes in convallibus: inter medium montium pertransibunt aquæ.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Potabunt omnes bestiæ agri: expectabunt onagri in siti sua.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Super ea volucres cæli habitabunt: de medio petrarum dabunt voces.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Rigans montes de superioribus suis: de fructu operum tuorum satiabitur terra:
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Producens fœnum iumentis, et herbam servituti hominum: Ut educas panem de terra:
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
et vinum lætificet cor hominis: Ut exhilaret faciem in oleo: et panis cor hominis confirmet.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Saturabuntur ligna campi, et cedri Libani, quas plantavit:
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
illic passeres nidificabunt. Herodii domus dux est eorum:
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
montes excelsi cervis: petra refugium herinaciis.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Fecit lunam in tempora: sol cognovit occasum suum.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Posuisti tenebras, et facta est nox: in ipsa pertransibunt omnes bestiæ silvæ.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Catuli leonum rugientes, ut rapiant, et quærant a Deo escam sibi.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Ortus est sol, et congregati sunt: et in cubilibus suis collocabuntur.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Exibit homo ad opus suum: et ad operationem suam usque ad vesperum.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Quam magnificata sunt opera tua Domine! omnia in sapientia fecisti: impleta est terra possessione tua.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Hoc mare magnum, et spatiosum manibus: illic reptilia, quorum non est numerus. Animalia pusilla cum magnis:
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
illic naves pertransibunt. Draco iste, quem formasti ad illudendum ei:
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
omnia a te expectant ut des illis escam in tempore.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Dante te illis, colligent: aperiente te manum tuam, omnia implebuntur bonitate.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Avertente autem te faciem, turbabuntur: auferes spiritum eorum, et deficient, et in pulverem suum revertentur.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Emittes spiritum tuum, et creabuntur: et renovabis faciem terræ.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Sit gloria Domini in sæculum: lætabitur Dominus in operibus suis:
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
Qui respicit terram, et facit eam tremere: qui tangit montes, et fumigant.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Cantabo Domino in vita mea: psallam Deo meo quamdiu sum.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Iucundum sit ei eloquium meum: ego vero delectabor in Domino.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Deficiant peccatores a terra, et iniqui ita ut non sint: benedic anima mea Domino.
