Salmenes 104

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

Nagra nagu'areti hu'na Ra Anumzamofona agi'a ahentesga hugahue. Ra Anumzana Anumzanimoka kagra rankrerfa hu'nane. Za'za kukenamo'ma hiaza huno masa zankamo'ene konaririkamo'enena kazerino vazinte'ne.

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

Za'za kukenama hiaza hunka masa zanka'a eri hankre'nane. Ana nehunka monafima me'nea zantaminena, seli noma eri atama nereaza hunka, mona eri atarente'nane.

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

Monafima me'nea hampompima tima marenevazimofo anaga kaziga, nonka'ama vazisga hania zafaramina retrure'nane. Hagi karisifima hiaza hunka hampompina maninka vano nehunka, zahopi maninka harenka vano nehane.

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

Kagra zaho'mofonku hankeno nanekeka'a erino vano nehie. Ana nehigeno hagna hagna'ma huno nerea tevemo, Kagri eri'za vahera mani'ne.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Kagra ama mopa tro hutenka tra'are antankeno me'neankino kazara osugahie.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

Tavravereti'ma hiaza hunka hagerinu mopa refi'netenka, agonaramina tinu refitankeno azeri nakari fenkateno onaga me'ne.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

Hianagi kagrama hage rimofonku'ma hankave kema hankeno'a, koro huno nevie. Kagrama monagemo'ma hiankna hunka kageru'ma nerankeno'a, tintamimo'a ame'ama huno nevie.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

Agonaramimo'za marerisga nehzageno, agupo mopamo'za uramiza e'ire mano hunka hunte'nampi me'naze.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Ana nehunka hagerimofona, isa kana antetenankeno ana isa kana agatereno vuno mago'anena mopa refi'otegahie.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

Kampu'i tina tro huntankeno, tinkagomupina nevigeno, ne'onse tintamina huntankeno agonaramimofo amu'nompinena nevuno,

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

maka afizaga gafamofona tina nezamige'za nenazageno, afi donki afu'tamimo'za tinku'ma nezmagege'za ana tina nazageno fru zame'nesie.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Hare'zama vanoma nehaza namamo'za ana timofo ankenarega nona ki'za manine'za, ana timofo ankenaregama me'nea zafaramimofo azankunate manine'za zagamera nehaze.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Kagra mona kumakafi onagamu mani'nenka, kora atrankeno eramino agona ramimpina runente. Ana nehunka kagraka'a kazanko avona antenka, maka zana tro hunka ama mopafina antankeno aviteno me'ne.

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

Bulimakao afu'mo'zama nesaza trazana kagra hankeno hagenege'za vahe'mo'za ahe'za hoza nentaze. Ana hutazagenka kagra hankeno, mopafintira ne'zamo'a hageno marerino nenarga rentege'za vahe'mo'za e'nerize.

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

Anazanke hunka kagra hankeno wainimo'a hageno marerige'za, eri'za waini tina tro hu'za nene'za antahi musena nehazagenka, olivi masavena zaminke'za eri'za zamugosafina frageno rumsa nehigenka, ne'zama nene'za hankavema eri'za manisaza zana bretia nezamine.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

Ra Anumzamofo zafamo'za tina nezamu nehazageno, Ra Anumzamo'ma Lebanoni mopafima sida zafaramima hankre'nea sida zafamo'za tina nezamu nehaze.

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

Ana sida zafa ramimpina nama ramimo'za nona eme ki'za nemanize. Ana nehazage'za afi patomo'zanena (stork) saipresi zafa ramimpi nozamia eme negize.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Za'za agona ramimpima nemaniza afi meme afutamimo'za vano vano hu'za nemanize. Ana nehazage'za vare'mo'za havemofo keko kampi fraki'za zamagu nevazize.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Kagra ika tro hunka ante'nankeno me'neno, ruzahu ruzahu knagura hunerasamie. Ana nehigeno inankna fatgore zagemo'a ufregahie zagemo'a agra'a keno antahino hu'ne.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

Kagra hanina atrankeno hania eme negie. Ana hanke'za zafa tano'pafima nemaniza zagagafamo'za rerakaure'za vano nehaze.

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

Kenagera kasefa laioni ramimo'za zagagafama ahe'za tragama hu'za nesagura rankrafage hu'za vano nehazagenka, Anumzamoka ne'zana zaminke'za nenaze.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

Hagi zagema ufrege'za ana laionimo'za ete vu'za nemaniza have kampi ome nemasaze.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

Ana'ma nehazage'za vahe'mo'za vu'za e'za hu'za eri'za zamia ome e'nerizageno vuno kinaga nese.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

Ra Anumzamoka, kagra agigu agigu zantami tro hu'nane. Kagra knare antahi'za ka'areti ana maka zantamina tro hu'nane. Ana hankeno Kagrama tro hu'nana zagagafamo'za ama mopafina mani avite'naze.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

Hagerimo'a rankrerfa huno uvu evu hu'negeta negone. Ana hu'neankino ana hagerimofo agu'afina agigu agigu zaga, osira rana huno ohampriga'a mani avite'naze.

26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.

Ana hagerimofo agofetura venteramimo'za vano nehazage'za, Laviataniema hu'za nehaza afi zagama, tro'ma hu'nana zagamo ana hagerimpina tina freno vano nehuno zokagora nereno nemanie.

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

Ana maka tro'ma huzmante'nana zagagafamo'za, kna fatgore'ma ne'zama zamisnanku kagriteke kete'za nemanize.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

Kagra ne'zana zaminke'za nenaze. Kagra kazana eri atarenka ne'zana zaminke'za nazageno zamura nehie.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

Hianagi Kagrama rukrahe'ma hunka kamefi'ma huzaminke'za, zamagra antri hu'za antahintahi hakare nehaze. Hagi Kagrama zamasimu'ma erinke'za, zamagra fri'za ete mopanesaze.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

Kagra kasimura huhu huvazi zamantanke'za, zamasimura eri'za kasefa hu'za mani'naze. Ana nehunka maka ama mopamofo agofetu'ma me'nea zantamina, ete eri kasefa hankeno me'ne.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

Ana hu'neankino Ra Anumzamofo hihamu masazamo'a mevava huno nevanigeno, maka zama tro'ma hu'nea zankura Ra Anumzamo'a muse hugahie.

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

Ra Anumzamo'ma kefenkateno ama mopafima uruha'ma nehigeno'a, ama mopamo'a kazakaza nehigeno, Ra Anumzamo'ma agona ramima avako'ma nehigeno'a tevegu nehie.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

Nagrama ofri'ma mani'nesua kna'afina, Ra Anumzamofontega zagamera hugahue. Ana nehu'na zagame hu'na Anumzamofo agi'a ahentesga hunteme nevu'na ome frigahue.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

Nagrama Ra Anumzamofonku'ma antahintahima nehua zama Agrama keno antahino'ma hanuno'a muse hanie. Na'ankure nagra Ra Anumzamofonte mani'nena musenkasea nehue.

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!

Hagi kumi'ma nehaza vahe'mo'za ama mopamofo agofetutira fanene nehanageno, kefo avu'ava'ma nehaza vahe'mo'za fanane hu'za omanisaze. Maka nagu'areti hu'na Ra Anumzamofona husga hunente'na, Ra Anumzamofo agi'a ahentesga hugahue.