Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Ég lofa Drottin! Drottinn, þú Guð minn, þú ert undursamlegur! Þú ert íklæddur hátign og dýrð og umlukinn ljósi!
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Þú þandir út himininn eins og dúk og dreifðir um hann stjörnunum.
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
Þú mótaðir þurrlendið og rýmdir fyrir hafinu. Þú gerðir ský að vagni þínum og ferð um á vængjum vindarins.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Englarnir eru erindrekar þínir og eldslogar þjóna þér.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Undirstöður heimsins eru traustar, þær eru þitt verk, og þess vegna haggast hann ekki.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Þú lést vatnsflóð ganga yfir jörðina og hylja fjöllin.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Og þegar þú bauðst, safnaðist vatnið saman í höfunum,
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
fjöllin risu og dalirnir urðu til.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Þú settir sjónum sín ákveðnu mörk svo að hann skyldi aldrei aftur flæða yfir þurrlendið.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Þú settir lindir í dalina og lækir renna um fjöllin.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Þeir eru dýrunum til drykkjar og þar svalar villiasninn þorsta sínum.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Þar gera fuglar sér hreiður og söngur þeirra ómar frá trjánum.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Hann sendir regn yfir fjöllin svo að jörðin ber sinn ávöxt.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Safaríkt grasið vex að boði hans og er búfénu til fæðu. En maðurinn yrkir jörðina, ræktar ávexti, grænmeti og korn,
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
einnig vín sér til gleði, olíu sem gerir andlitið gljáandi og brauð sem gefur kraft.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Drottinn gróðursetti sedrustrén í Líbanon, há og tignarleg,
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
og þar byggja fuglarnir sér hreiður, en storkurinn velur kýprustréð til bústaðar.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
Steingeiturnar kjósa hin háu fjöll, en stökkhérarnir finna sér stað í klettum.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Tunglið settir þú til að afmarka mánuði, en sólina til að skína um daga.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Myrkur og nótt eru frá þér komin, þá fara skógardýrin á kreik.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Þá öskra ljónin eftir bráð og heimta æti sitt af Guði.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Þegar sólin rís draga þau sig í hlé og leggjast í fylgsni sín,
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
en mennirnir ganga út til starfa og vinna allt til kvölds.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Drottinn, hvílík fjölbreytni í öllu því sem þú hefur skapað! Allt á það upphaf sitt í vísdómi þínum! Jörðin er full af því sem þú hefur gert!
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Framundan mér teygir sig blikandi haf, iðandi af alls konar lífi!
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
Og sjá! Þarna eru skipin! Og þarna hvalirnir! – þeir leika á alls oddi!
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
Allar skepnur vona á þig, að þú gefir þeim fæðu þeirra á réttum tíma.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Þú mætir þörfum þeirra og þau mettast ríkulega af gæðum þínum.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
En snúir þú við þeim bakinu er úti um þau. Þegar þú ákveður, deyja þau og verða að mold,
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
en þú sendir líka út anda þinn og vekur nýtt líf á jörðinni.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Lof sé Guði að eilífu! Drottinn gleðst yfir verkum sínum!
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
Þegar hann lítur á jörðina, skelfur hún og eldfjöllin gjósa við snertingu fingra hans.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Ég vil lofsyngja Drottni svo lengi sem ég lifi, vegsama Guð á meðan ég er til!
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Ó, að ljóð þetta mætti gleðja hann, því að Drottinn er gleði mín og fögnuður.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Ó, að misgjörðarmenn hyrfu af jörðinni og að óguðlegir yrðu ekki framar til. En Drottin vil ég vegsama að eilífu! Hallelúja!
