Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Yabi Ubangiji, ya raina. Ya Ubangiji Allahna, kana da girma ƙwarai; kana saye da daraja da ɗaukaka.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Ubangiji ya naɗe kansa da haske kamar riga ya shimfiɗa sammai kamar tenti
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
ya kafa ginshiƙan ɗakin samansa a kan ruwaye. Ya maido da gizagizai suka zama keken yaƙinsa yana hawa a kan fikafikan iska.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Ya mai da iska suka zama’yan saƙonsa harsunan wuta kuma bayinsa.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Ya kafa duniya a kan tussanta; ba za a iya matsar da ita ba.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Ka rufe ta da zurfi kamar da riga ruwaye sun tsaya a bisa duwatsu.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Amma a tsawatawarka ruwaye suka gudu da jin ƙarar tsawanka suka ruga da gudu;
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
suka gudu a bisa duwatsu, suka gangara zuwa cikin kwaruruka, zuwa wurin da ka shirya musu.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Ka kafa iyakar da ba a iya tsallakawa; ba za su ƙara rufe duniya ba.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Ya sa maɓulɓulai suka zuba ruwa cikin kwaruruka; yana gudu tsakanin duwatsu.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Suna ba da ruwa ga dukan namun jeji; jakunan jeji suna kashe ƙishirwansu.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Tsuntsaye sarari suna sheƙunansu kusa da ruwan; suna rera cikin rassa.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Yana wa duwatsu banruwa daga ɗakinsa na sama; ƙasa tana ƙoshiya da amfanin aikinsa.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Yana sa ciyawa tă yi girma saboda shanu, tsire-tsire domin mutum ya nome, suna fid da abinci daga ƙasa,
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
ruwan inabi yakan sa zuciyar mutum tă yi murna, mai kuwa yakan sa fuska tă yi haske, abinci kuma da yake riƙe zuciyarsa.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Ana yi wa itatuwan Ubangiji banruwa sosai, al’ul na Lebanon da ya shuka.
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
A can tsuntsaye suke sheƙunnansu; shamuwa tana da gidanta a itatuwan fir.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
Manyan duwatsu na awakin jeji ne; tsagaggun duwatsun mafaka ne ga rema.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Wata ne ke ƙididdigar lokuta, rana kuma ta san sa’ad da za tă fāɗi.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Ka yi duhu, sai ya zama dare, sai dukan namun jeji a kurmi suka fito a maƙe.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Zakoki sun yi ruri sa’ad da suke farauta suna kuma neman abincinsu daga Allah.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Rana ta fito, sai suka koma shiru; suka koma suka kwanta a kogwanninsu.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Mutum yakan tafi aikinsa, zuwa wurin aikinsa har yamma.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Ina misalin yawan aikinka, ya Ubangiji! Cikin hikima ka yi su duka; duniya ta cika da halittunka.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Akwai teku, babba da kuma fāɗi, cike da halittun da suka wuce ƙirga, abubuwa masu rai babba da ƙarami.
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
A can jiragen ruwa suna kai komo, kuma dodon ruwan da ka yi, yă yi wasa a can.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
Waɗannan duka suna dogara gare ka don ka ba su abincinsu a daidai lokaci.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Sa’ad da ba su da shi, sai su tattara shi; sa’ad da ka buɗe hannunka, sukan ƙoshi da abubuwa masu kyau.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Sa’ad da ka ɓoye fuskarka, sai su razana; sa’ad da ka ɗauke numfashinsu, sai su mutu su kuma koma ga ƙura.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Sa’ad da ka aika da Ruhunka, sai su halittu, su kuma sabunta fuskar duniya.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Bari ɗaukakar Ubangiji ta dawwama har abada; bari Ubangiji yă yi farin ciki cikin aikinsa,
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
shi wanda ya dubi duniya, sai ta razana, wanda ya taɓa duwatsu, sai suka yi hayaƙi.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Zan rera ga Ubangiji dukan raina; zan rera yabo ga Allahna muddin ina raye.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Bari tunanina yă gamshe shi, yayinda nake farin ciki a cikin Ubangiji.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Amma bari masu zunubi su ɓace daga duniya mugaye kuma kada a ƙara ganinsu. Yabi Ubangiji, ya raina. Yabi Ubangiji.
