Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Mi soule, blesse thou the Lord; my Lord God, thou art magnyfied greetli. Thou hast clothid knouleching and fairnesse; and thou art clothid with liyt,
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
as with a cloth. And thou stretchist forth heuene as a skyn;
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
and thou hilist with watris the hiyer partis therof. Which settist a cloude thi stiyng; which goest on the fetheris of wyndis.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Which makist spiritis thin aungels; and thi mynystris brennynge fier.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Which hast foundid the erthe on his stablenesse; it schal not be bowid in to the world of world.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
The depthe of watris as a cloth is the clothing therof; watris schulen stonde on hillis.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Tho schulen fle fro thi blamyng; men schulen be aferd of the vois of thi thundur.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
Hillis stien vp, and feeldis goen doun; in to the place which thou hast foundid to tho.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Thou hast set a terme, which tho schulen not passe; nether tho schulen be turned, for to hile the erthe.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
And thou sendist out wellis in grete valeis; watris schulen passe bitwix the myddil of hillis.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Alle the beestis of the feeld schulen drynke; wielde assis schulen abide in her thirst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Briddis of the eir schulen dwelle on tho; fro the myddis of stoonys thei schulen yyue voices.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
And thou moistist hillis of her hiyer thingis; the erthe schal be fillid of the fruyt of thi werkis.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
And thou bringist forth hei to beestis; and eerbe to the seruyce of men. That thou bringe forth breed of the erthe;
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
and that wiyn make glad the herte of men. That he make glad the face with oile; and that breed make stidefast the herte of man.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
The trees of the feeld schulen be fillid, and the cedris of the Liban, whiche he plauntide;
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
sparewis schulen make nest there. The hous of the gerfaukun is the leeder of tho;
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
hiye hillis ben refute to hertis; a stoon is refutt to irchouns.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
He made the moone in to tymes; the sunne knewe his goyng doun.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Thou hast set derknessis, and nyyt is maad; alle beestis of the wode schulen go ther ynne.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Liouns whelpis rorynge for to rauysche; and to seke of God meete to hem silf.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
The sunne is risun, and tho ben gaderid togidere; and tho schulen be set in her couchis.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
A man schal go out to his werk; and to his worching, til to the euentid.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Lord, thi werkis ben magnefiede ful myche, thou hast maad alle thingis in wisdom; the erthe is fillid with thi possessioun.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
This see is greet and large to hondis; there ben crepinge beestis, of which is noon noumbre. Litil beestis with grete;
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
schippis schulen passe there. This dragoun which thou hast formyd; for to scorne hym.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
Alle thingis abiden of thee; that thou yyue to hem meete in tyme.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Whanne thou schalt yyue to hem, thei schulen gadere; whanne thou schalt opene thin hond, alle thingis schulen be fillid with goodnesse.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
But whanne thou schalt turne awey the face, thei schulen be disturblid; thou schalt take awei the spirit of them, and thei schulen faile; and thei schulen turne ayen in to her dust.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Sende out thi spirit, and thei schulen be formed of the newe; and thou schalt renule the face of the erthe.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
The glorie of the Lord be in to the world; the Lord schal be glad in hise werkis.
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
Which biholdith the erthe, and makith it to tremble; which touchith hillis, and tho smoken.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
I schal singe to the Lord in my lijf; Y schal seie salm to my God, as longe as Y am.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Mi speche be myrie to him; forsothe Y schal delite in the Lord.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Synneris faile fro the erthe, and wickid men faile, so that thei be not; my soule, blesse thou the Lord.
