Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Bless, O my soul, Yahweh, —Yahweh, my God, thou art exceedingly great, With honour and majesty, hast thou clothed thyself,
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Putting on light, as a robe, Stretching out the heavens, as a curtain;
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
Building, in the waters, his upper chambers, —Who maketh clouds his chariot, Who passeth along on the wings of the wind;
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Making His messengers, winds, His attendants, a flaming fire;
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
He hath fixed the earth on its foundations, It is not to be shaken, to times age-abiding and beyond.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
With the resounding deep—as a garment, hast thou covered it, Above the mountains, stand the waters;
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
At thy rebuke, they flee, At the voice of thy thunder, they hurry away;
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
Mountains rise, Valleys sink, Unto the place which thou hast fixed for them;
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Bounds, hast thou set, which they are not to pass over, They are not to return to cover the earth.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Who hast sent forth springs, through the torrent-beds, Between the mountains, they flow along;
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
They give drink, to every wild beast of the field, The wild asses do break their thirst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Over them, the bird of the heavens settleth down, From amidst the foliage, they utter a voice.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Who watereth the mountains out of his upper chambers, Out of the fruit of thy works, thou satisfiest the earth.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Who causeth the grass to shoot forth for the cattle, And the herb, for the service of man, That he may bring forth food out of the earth;
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
And, wine, may rejoice the heart of man, Making radiant his well-nourished face, —And, food, may, the heart of man, sustain.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Satisfied are, The trees of Yahweh, The cedars of Lebanon, which he hath planted;
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
Where the birds build their nests, The stork, in the fir-trees, hath her house;
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
The high mountains, are for the chamois, The crags, are a refuge for the conies.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
He hath made the moon for seasons, And, the sun, knoweth his place for entering in.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Thou causest darkness, and it becometh night, Therein, creepeth forth, Every wild beast of the forest;
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
The young lions, roaring for prey, And seeking, from GOD, their food.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
The sun ariseth, they withdraw themselves, And, in their lairs, lay them down.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Man goeth forth to his work, And to his labour, until evening.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
How thy works abound, O Yahweh! All of them—in wisdom, hast thou made, The earth is full of thy possession: —
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
This sea here, is great and broad on both hands, —Wherein are creeping things, even without number, Living things, small with great;
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
There, ships, sail along, This sea-monster, thou hast formed to sport therein;
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
All of them, for thee, do wait, That thou mayest give them their food in its season;
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Thou givest unto them, they gather, Thou openest thy hand, they are satisfied with good.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Thou hidest thy face, they are dismayed, Thou withdrawest their spirit, They cease to breathe, And, unto their own dust, do they return:
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Thou sendest forth thy spirit, they are created, And thou renewest the face of the ground.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Be thy glory, O Yahweh, to times age-abiding, Let Yahweh rejoice in his own works:
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
Who looketh at the earth, and it trembleth, He toucheth the mountains, and they smoke.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
I will sing to Yahweh, as long as I live! Yea I will touch the strings to my God, while I continue;
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Pleasing unto him, be my (meditation) I, will rejoice in Yahweh.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Sinners shall be consumed out of the earth And, the lawless, no more, shall exist, —Bless, O my soul, Yahweh, Praise ye Yah!
