Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Bless, O my soul, the Lord. O Lord my God, thou art very great; with glory and majesty art thou clothed.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
[Thou art he] who wrappeth himself in light as with a garment; who stretcheth out the heavens like a curtain;
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
Who frameth of the waters the beams of his upper-chambers; who maketh the clouds his chariot; who walketh along upon the wings of the wind:
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Who maketh the winds his messengers; the flaming fire his ministers;
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Who hath founded the earth upon her bases, that she should not be moved to all eternity.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Thou hadst covered the deep as with a garment: above the mountains stood the waters.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
At thy rebuke they fled, at the voice of thy thunder they hastened away.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
They ascended mountains; they went down valleys, unto the place which thou hadst founded for them.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Bounds hast thou set which they cannot pass over, that they return not again to cover the earth.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
[Thou art he] who sendeth springs into the valleys, between mountains they run along.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
They give drink to all the beasts of the field: the wild asses quench [thereon] their thirst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
By them have the fowls of the heaven ever their habitation, from between the branches they send forth their voice.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
Who watereth the mountains from his upper-chambers: from the fruit of thy works is the earth satisfied.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
[Thou art he] who causeth grass to grow for the cattle, and herbs by the service of man, that he may bring forth bread out of the earth;
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
And wine that maketh joyful the heart of man, [and] oil to brighten his face, and bread which strengtheneth the heart of man.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Full of sap are the trees of the Lord, the cedars of Lebanon which he hath planted;
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
Where the birds make their nests: the stork—fir-trees are her house.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
The high mountains are for the wild goats: the rocks are a shelter for the conies.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
He hath made the moon for seasons: the sun knoweth his going down.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Thou causest darkness, and it becometh night, wherein creep forth all the beasts of the forest.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
The young lions roar after their prey, and ask from God their food.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
The sun ariseth, they withdraw [to their lairs], and lie down in their dens.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Man goeth [then] forth unto his work, and to his labor until the evening.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
How manifold are thy works, O Lord! in wisdom hast thou made them all: the earth is full of thy riches.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Here is this great and wide-extended sea; therein are moving things without number, living creatures both small and great.
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
There the ships make their way: [there also] is the leviathan, whom thou hast made to sport therein.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
All of these wait upon thee, to give them their food in its due season.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
What thou givest them they gather: thou openest thy hand, they are satisfied with good.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Thou hidest thy face, they suddenly vanish: thou takest away their spirit, they perish, and to their dust they return.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Thou sendest forth thy spirit, they are created; and thou renewest the face of the earth.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
The glory of the Lord will endure for ever; the Lord will rejoice in his works:
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
He who looketh down on the earth, and she trembleth; who toucheth the mountains, and they smoke.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
I will sing unto the Lord while I live: I will sing praises to my God while I exist.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
May my speech be agreeable to him: I will indeed rejoice in the Lord.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
May the sinners cease from off the earth, and the wicked be no more. Bless, O my soul, the Lord. Hallelujah.
