Salmenes 104
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
Aw ka hqingnaak, Bawipa kyihcah lah. Aw Bawipa ka Khawsa, nang taw bau soeih hyk ti; boeimang ypawmnaak ing thoeihcam qu hyk ti.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
Vangnaak ce hi amyihna bai nawh; khankhqi ce hi im amyihna phyl hy,
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
a awmnaak ak khan ipkaikhqi ce tuikhqik khan awh zilh ang hlakhqi awh ce ngawi hy.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
Zilh ce a ceityihkhqi na sai nawh; maikqawng ing mai ce a tyihzawih na sai hy.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
Khawmdek ve ang hangnaak hun awh hawih nawh, am thoeih qoe hy.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
Tuihdung ingkaw hi amyihna zawl malh nawh; tlangkhqi ak khan awh tui pha sak hyk ti.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
Cehlai nang ing na zyih a dawngawh tuikhqi cen nawh, nang a khawhum awi awh ang tawnna cen hy;
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
tlangkhqik khanna lawng unawh tuikawkhqi awh awm nung lawng uhy, a mingmih aham hun na qoek na bah peeknaak hun awh lawng uhy.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
Cekkhqi amang lawngnaak thai aham qamqi taak pe hyk ti; ityk awh awm khawmdek ve am leu voel tikaw.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
Lawngsip awm sak nawh lawnghawi dung awh lawng sak hy; tlangkhqi anglakawh ce lawng hy.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
Qam awhkaw chukphakhqi boeih ce awk sak nawh; kqawng meqangkhqi ami tui ngaih sit hy.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
Khan nakaw phakhqi ing tuikeng awh bu sawn unawh; thingpangkhqi awh laa sa uhy.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
A awmnaak aham im awhkawng tlangkhqi ce tui ing syp nawh; a bibinaak ak thaih ing khawmdek ve phoen phyi sak hy.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
Khqin aham qam cawn sak nawh, thlanghqing aham tawihah anhah cawt sak hy – khawmdek awhkawng buh a an taak law pehy:
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
thlang ak kawlung ak zeel sak misur tui, haai a plangnaak aham situi, ak kawlung tha ak awm sak phaihpi ce pehy.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
Bawipa a thingkhqi, Lebanon awh amah ing ang lingkhqi ce khaw ing ak qui na syp hy.
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
Cawh phakhqi ing bu sawn unawh, sidar a thing awh phungawkhqi ing im ta uhy.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
Tlang sangkhqi cetaw sangza sithai awmnaak hun na awm nawh; minpoengkhqi cetaw phihkhqi a awmnaak hun na awm hy.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
Hla ing khawcan sim nawh, khawmik ing a nung tlaak tym sim hy.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
Nang ing thannaak haw law tiksaw, khawmthan na coeng hy, cawh khqinkhqi lym ang hang uhy.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Sendeihkhqi ing khqin a ai kawi tu aham ami ngaih awh kawk unawh, Khawsa venawh kawng ai sui uhy.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
Khawmik ang thoeng law awhtaw qeng sap uhy; a awmnaak lukkawk khuina voei unawh zaih uhy.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
Cawh thlang ing bibi aham cet nawh, khawmy dy bi sai hy.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
Aw Bawipa, na bibi ve kqeng soeih mah hy! Cyihnaak ing vemyihkhqi boeih ve sai hyk ti; khawmdek ve na sai ik-oeih ing bengen hy.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
Ak kau soeih tuicunli awm awm nawh, noet noeng kaana a sai lumngakhqi ak zawi ak bau awm hy.
26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
Cawh lawk baukhqi hu hai na cet unawh, cawh nang ing tuinga ang lymnaak khoek hun ce sai pe hyk ti.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
A tym can awh nang ing buh na peek hly ce lamtoen doena nang ce ni toek uhy.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
Cekkhqi ce buh na peek awh, a mingmih ing cung hloep uhy, nang ing na kut nak thlek awh cekkhqi ing ik-oeik leek ing be uhy.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Cehlai haai na thuh awh, mawn uhy; cekkhqi ang hqi ce na lawh peek valh awh, thi unawh dekvai na hlat uhy.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
Nang Myihla ce na tyih awh, a mingmih ce sai na awm unawh, nang ing khawmdek ce tlaih pan hyk ti.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
Bawipa a boeimangnaak taw kumqui dy awm poe seh; a bibinaak awh Bawipa taw zeel seh –
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
khawmdek toek nawh, tyn sak hy, tlangkhqi bi nawh khu sak hy.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
Ka hqing khui pyt Bawipa venawh laa sa kawng nyng; ka hqing khui ka Khawsa kyihcahnaak laa sa vang nyng.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
Bawipa awh ka zeel lawt amyihna, kak kawpoeknaak ve a venawh zeelnaak na awm seh.
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Cehlai thlak thawlhkhqi taw khawmdek awhkawng cing baat u seitaw thlakchekhqi awm koeh awm voel u seh. Aw ka hqingnaak, Bawipa ce kyihcah lah.
