Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Ut quid Domine recessisti longe, despicis in opportunitatibus, in tribulatione?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
Dum superbit impius, incenditur pauper: comprehenduntur in consiliis quibus cogitant.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
Quoniam laudatur peccator in desideriis animae suae: et iniquus benedicitur.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
Exacerbavit Dominum peccator, secundum multitudinem irae suae non quaeret.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
Non est Deus in conspectu eius: inquinatae sunt viae illius in omni tempore. Auferuntur iudicia tua a facie eius: omnium inimicorum suorum dominabitur.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
Dixit enim in corde suo: Non movebor a generatione in generationem, sine malo.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
Cuius maledictione os plenum est, et amaritudine, et dolo: sub lingua eius labor et dolor.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
Sedet in insidiis cum divitibus in occultis, ut interficiat innocentem.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
Oculi eius in pauperem respiciunt: insidiatur in abscondito, quasi leo in spelunca sua. Insidiatur ut rapiat pauperem: rapere pauperem dum attrahit eum.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
In laqueo suo humiliabit eum, inclinabit se, et cadet cum dominatus fuerit pauperum.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
Dixit enim in corde suo: Oblitus est Deus, avertit faciem suam ne videat in finem.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Exurge Domine Deus, exaltetur manus tua: ne obliviscaris pauperum.
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
Propter quid irritavit impius Deum? dixit enim in corde suo: Non requiret.
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Vides, quoniam tu laborem et dolorem consideras: ut tradas eos in manus tuas. Tibi derelictus est pauper: orphano tu eris adiutor.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Contere brachium peccatoris et maligni: quaeretur peccatum illius, et non invenietur.
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
Dominus regnabit in aeternum, et in saeculum saeculi: peribitis Gentes de terra illius.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
Desiderium pauperum exaudivit Dominus: praeparationem cordis eorum audivit auris tua.
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
Iudicare pupillo et humili, ut non apponat ultra magnificare se homo super terram.
