Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Why standest thou afar off, O LORD? Why hidest thou thyself in times of trouble?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
Through the haughtiness of the wicked the poor are in distress; They are caught in the wiles which are contrived for them.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
The wicked boasteth of his heart's desire; The rapacious renounceth and contemneth Jehovah.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
The wicked [[saith]] in his haughtiness, “He careth not!” All his thoughts are, “There is no God.”
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
His course is always prosperous; Far in the heights are thy judgments from him; As for all his enemies, he puffeth at them.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
He saith in his heart, “I shall never fall; I shall never be in adversity.”
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
His mouth is full of perjury, deceit, and oppression; Mischief and injustice are upon his tongue.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
He sitteth in the lurking-places of the villages; In secret places doth he murder the innocent; His eyes are secretly fixed upon the poor.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
He secretly lieth in wait, like a lion in a thicket; He lieth in wait to seize upon the helpless; He catcheth the poor, drawing him into his net.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
He croucheth, and lowereth himself, And the wretched fall into his paws.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
He saith in his heart, “God doth forget; He hideth his face; he doth never see it.”
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Arise, O LORD! O God, lift up thine hand: Forget not the distressed!
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
Wherefore doth the wicked contemn God, And say in his heart, “He careth not for it”?
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Thou dost see it; yea, thou beholdest malice and oppression, And markest it upon thy hand! The poor committeth himself to thee; Thou art the helper of the fatherless.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Break thou the arm of the unjust and wicked man; Seek out his wickedness, till thou canst find none!
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
Jehovah is king for ever and ever; The gentiles shall perish out of his land.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
Thou, O LORD! wilt hear the desires of the distressed; Thou wilt strengthen their hearts; Thou wilt lend a listening ear!
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
Thou wilt maintain the cause of the fatherless and the oppressed, That henceforth none may be driven from the land.
