Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Wherefore, O Lord, standest thou afar off? hidest thyself in times of distress?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
In the pride of the wicked doth he hotly pursue the poor: they are seized through the plans that those have devised.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
For the wicked boasteth of the longing of his soul, and the robber blesseth himself when he hath despised the Lord.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
The wicked, according to the pride of his wrathfulness, [saith, ] He will not require, There is no God [in] all his plans.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
Prosperous are his ways at all times; far in the height [remain] thy punishments away from him: all his assailants—he puffeth at them.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
He saith in his heart, I shall not be moved; I shall be for many generations, and without adversity.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
Of the false oaths is his mouth full, and deceit and fraud: under his tongue is mischief and wickedness.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
He sitteth in the lurking-places of the villages; in the secret places doth he murder the innocent: his eyes search for the unfortunate.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
He lieth in wait in a secret place like a lion in his den; he lieth in wait to snatch up the poor: he snatcheth up the poor, as they draweth him into his net.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
He croucheth, he bendeth himself, and the unfortunate fall through his might.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
He saith in his heart, God hath forgotten; he hath hidden his face; he will never see it.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Arise, O Lord; O God, lift up thy hand: forget not the afflicted.
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
For what doth the wicked despise God? [why] doth he say in his heart, Thou wilt not require it?
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Thou hast seen it: for thou beholdest mischief and despiteful acts, to requite it with thy hand: unto thee the unfortunate committeth himself; unto the fatherless hast thou [ever] been a helper.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Break thou the arm of the wicked; and of the bad man—thou wilt inquire for his wickedness [till] thou find none.
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
The Lord is King for ever and ever: nations are perished out of his land.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
The longing of the afflicted dost thou hear, O Lord! thou wilt strengthen their heart, thou wilt cause thy ear to listen:
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
To judge the fatherless and the oppressed, that not farther more shall be arrogant the mortal from the earth.
