Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Why standest thou afar off, O Yhwh? why hidest thou thyself in times of trouble?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
The wicked in his pride doth persecute the poor: let them be taken in the devices that they have imagined.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
For the wicked boasteth of his heart’s desire, and blesseth the covetous, whom Yhwh abhorreth.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
The wicked, through the pride of his countenance, will not seek after God: God is not in all his thoughts.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
His ways are always grievous; thy judgments are far above out of his sight: as for all his enemies, he puffeth at them.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
He hath said in his heart, I shall not be moved: for I shall never be in adversity.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
His mouth is full of cursing and deceit and fraud: under his tongue is mischief and vanity.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
He sitteth in the lurking places of the villages: in the secret places doth he murder the innocent: his eyes are privily set against the poor.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
He lieth in wait secretly as a lion in his den: he lieth in wait to catch the poor: he doth catch the poor, when he draweth him into his net.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
He croucheth, and humbleth himself, that the poor may fall by his strong ones.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
He hath said in his heart, God hath forgotten: he hideth his face; he will never see it.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Arise, O Yhwh; O God, lift up thine hand: forget not the humble.
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
Wherefore doth the wicked contemn God? he hath said in his heart, Thou wilt not require it.
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Thou hast seen it; for thou beholdest mischief and spite, to requite it with thy hand: the poor committeth himself unto thee; thou art the helper of the fatherless.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Break thou the arm of the wicked and the evil man: seek out his wickedness till thou find none.
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
Yhwh is King for ever and ever: the heathen are perished out of his land.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
Yhwh, thou hast heard the desire of the humble: thou wilt prepare their heart, thou wilt cause thine ear to hear:
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
To judge the fatherless and the oppressed, that the man of the earth may no more oppress.
