Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Why standest thou farre off, O Lord, and hidest thee in due time, euen in affliction?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
The wicked with pride doeth persecute the poore: let them be taken in the craftes that they haue imagined.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
For the wicked hath made boast of his owne heartes desire, and the couetous blesseth himselfe: he contemneth the Lord.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
The wicked is so proude that hee seeketh not for God: hee thinketh alwayes, There is no God.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
His wayes alway prosper: thy iudgements are hie aboue his sight: therefore defieth he all his enemies.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
He saith in his heart, I shall neuer be moued, nor be in danger.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
His mouth is full of cursing and deceite and fraude: vnder his tongue is mischiefe and iniquitie.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
He lieth in waite in the villages: in the secret places doeth hee murder the innocent: his eyes are bent against the poore.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
He lyeth in waite secretly, euen as a lyon in his denne: he lyeth in waite to spoyle the poore: he doeth spoyle the poore, when he draweth him into his net.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
He croucheth and boweth: therefore heaps of the poore doe fall by his might.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
He hath said in his heart, God hath forgotten, he hideth away his face, and will neuer see.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Arise, O Lord God: lift vp thine hande: forget not the poore.
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
Wherefore doeth the wicked contemne God? he saith in his heart, Thou wilt not regard.
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Yet thou hast seene it: for thou beholdest mischiefe and wrong, that thou mayest take it into thine handes: the poore committeth himselfe vnto thee: for thou art the helper of the fatherlesse.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Breake thou the arme of the wicked and malicious: searche his wickednes, and thou shalt finde none.
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
The Lord is King for euer and euer: the heathen are destroyed foorth of his land.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
Lord, thou hast heard the desire of the poore: thou preparest their heart: thou bendest thine eare to them,
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
To iudge the fatherlesse and poore, that earthly man cause to feare no more.
