Salomos Ordsprog 1
1 Ordsprog av Salomo, Davids sønn, Israels konge.
Parabolæ Salomonis, filii David, regis Israel.
2 Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord;
Ad sciendam sapientiam, et disciplinam:
3 av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet;
ad intelligenda verba prudentiæ: et suscipiendam eruditionem doctrinæ, iustitiam, et iudicium, et æquitatem:
4 de kan gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.
ut detur parvulis astutia, adolescenti scientia, et intellectus.
5 Den vise skal høre på dem og gå frem i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.
Audiens sapiens, sapientior erit: et intelligens, gubernacula possidebit.
6 Av dem kan en lære å forstå ordsprog og billedtale, vismenns ord og deres gåter.
Animadvertet parabolam, et interpretationem, verba sapientum, et ænigmata eorum.
7 Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap; visdom og tukt foraktes av dårer.
Timor Domini principium sapientiæ. Sapientiam, atque doctrinam stulti despiciunt.
8 Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning og forlat ikke din mors lære!
Audi, fili mi, disciplinam patris tui, et ne dimittas legem matris tuæ:
9 For de er en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals.
ut addatur gratia capiti tuo, et torques collo tuo.
10 Min sønn! Når syndere lokker dig, da samtykk ikke!
Fili mi, si te lactaverint peccatores, ne acquiescas eis.
11 Når de sier: Kom med oss! Vi vil lure efter blod, sette feller for de uskyldige uten grunn;
Si dixerint: Veni nobiscum, insidiemur sanguini, abscondamus tendiculas contra insontem frustra:
12 vi vil sluke dem levende som dødsriket, med hud og hår, likesom det sluker dem som farer ned i graven; (Sheol h7585)
deglutiamus eum sicut infernus viventem, et integrum quasi descendentem in lacum. (Sheol h7585)
13 vi vil finne alle slags kostelig gods, fylle våre hus med rov;
Omnem pretiosam substantiam reperiemus, implebimus domos nostras spoliis.
14 du skal få kaste lodd om det med oss, vi skal alle ha samme pung -
Sortem mitte nobiscum, marsupium unum sit omnium nostrum.
15 slå da ikke følge med dem, min sønn, hold din fot borte fra deres sti!
Fili mi, ne ambules cum eis, prohibe pedem tuum a semitis eorum.
16 For deres føtter haster til det onde, og de er snare til å utøse blod;
Pedes enim illorum ad malum currunt, et festinant ut effundant sanguinem.
17 til ingen nytte blir garnet utspent så alle fuglene ser det;
Frustra autem iacitur rete ante oculos pennatorum.
18 de lurer efter sitt eget blod, de setter feller for sig selv.
Ipsi quoque contra sanguinem suum insidiantur, et moliuntur fraudes contra animas suas.
19 Så går det hver den som søker urettferdig vinning; den tar livet av sine egne herrer.
Sic semitæ omnis avari, animas possidentium rapiunt.
20 Visdommen roper høit på gaten, den lar sin røst høre på torvene;
Sapientia foris prædicat, in plateis dat vocem suam:
21 på hjørnet av larmfylte gater roper den, ved portinngangene, rundt omkring i byen taler den og sier:
in capite turbarum clamitat, in foribus portarum urbis profert verba sua, dicens:
22 Hvor lenge vil I uforstandige elske uforstand og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap?
Usquequo parvuli diligitis infantiam, et stulti ea, quæ sibi sunt noxia, cupient, et imprudentes odibunt scientiam?
23 Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for eder, jeg vil kunngjøre eder mine ord.
Convertimini ad correptionem meam: en proferam vobis spiritum meum, et ostendam vobis verba mea.
24 Fordi jeg ropte, og I ikke vilde høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt,
Quia vocavi, et renuistis: extendi manum meam, et non fuit qui aspiceret.
25 fordi I forsmådde alle mine råd og ikke vilde vite av min tilrettevisning,
Despexistis omne consilium meum, et increpationes meas neglexistis.
26 så vil også jeg le når ulykken rammer eder, jeg vil spotte når det kommer som I reddes for,
Ego quoque in interitu vestro ridebo, et subsannabo, cum vobis id, quod timebatis, advenerit.
27 når det I reddes for, kommer som et uvær, og eders ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over eder.
Cum irruerit repentina calamitas, et interitus quasi tempestas ingruerit: quando venerit super vos tribulatio, et angustia:
28 Da skal de kalle på mig, men jeg svarer ikke; de skal søke mig, men ikke finne mig.
Tunc invocabunt me, et non exaudiam: mane consurgent, et non invenient me:
29 Fordi de hatet kunnskap og ikke vilde frykte Herren,
eo quod exosam habuerint disciplinam, et timorem Domini non susceperint,
30 fordi de ikke vilde vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning,
nec acquieverint consilio meo, et detraxerint universæ correptioni meæ.
31 derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes.
Comedent igitur fructus viæ suæ, suisque consiliis saturabuntur.
32 For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem;
Aversio parvulorum interficiet eos, et prosperitas stultorum perdet illos.
33 men den som hører på mig, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke.
Qui autem me audierit, absque terrore requiescet, et abundantia perfruetur, timore malorum sublato.
