Salomos Ordsprog 7
1 Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig!
I oƣlum, sɵzlirimgǝ ǝmǝl ⱪil, Tapxuruⱪlirimni yürikingdǝ saⱪla.
2 Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten!
Tapxuruⱪlirimƣa ǝmǝl ⱪilsang, yaxnaysǝn; Tǝlimlirimni kɵz ⱪariquⱪungni asriƣandǝk asra.
3 Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!
Ularni barmaⱪliringƣa tengip ⱪoy, Ⱪǝlb tahtangƣa yeziwal.
4 Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning,
Danaliⱪni, sǝn ⱨǝdǝ-singlim, degin, Pǝm-parasǝtni «tuƣⱪinim» dǝp qaⱪir.
5 forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.
Xundaⱪ ⱪilsang, ular seni yat hotundin yiraⱪlaxturidu, Aƣzidin siliⱪ sɵz qiⱪidiƣan yoqun ayaldin neri ⱪilidu.
6 For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,
[Bir ⱪetim] ɵyning derizǝ kɵznǝkliridin taxⱪiriƣa ⱪariƣinimda,
7 og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt,
Birnǝqqǝ yax, sadda yigitlǝrni kɵrdüm, Ularning iqidin bir ǝⱪilsizni kɵrüp ⱪaldim,
8 som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus,
U koqa boylap buzuⱪ [hotun turuxluⱪ] doⱪmuxtin ɵtüp, Andin uning ɵyi tǝrǝpkǝ ⱪarap mangdi.
9 i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke.
Kǝqⱪurun ⱪarangƣu qüxkǝndǝ, Zulmǝt keqǝ, ay ⱪarangƣusida [ixiki aldidin ɵtti].
10 Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte.
Mana, ɵydin bir hotun qiⱪip uni kütüwaldi; Kiyimi paⱨixǝ ayallarningkidǝk bolup, Niyiti ⱨiylǝ-mikir idi.
11 Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus.
Aƣzi bixǝm-ⱨayasiz, naⱨayiti jaⱨil bir hotun, U ɵyidǝ turmaydu,
12 Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun.
Birdǝ mǝⱨǝllidǝ, birdǝ mǝydanlarda, U koqilardiki ⱨǝr doⱪmuxta paylap yüridu.
13 Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham:
Ⱨeliⱪi yax yigitni tartip, uni sɵyüp, Nomussizlarqǝ uningƣa: —
14 Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter;
«Ɵyümdǝ «inaⱪliⱪ ⱪurbanliⱪi» gɵxi bar, Mǝn bügün Hudaƣa ⱪǝsǝm ⱪilƣan ⱪurbanliⱪni ⱪildim,
15 derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig.
Xunga mǝn sizni qaⱪirƣili qiⱪtim, Didaringizƣa tǝlpünüp izdidim. Əmdi sizni tepiwaldim!
16 Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn.
Karwitimƣa Misirning kǝxtilik, yolluⱪ libas yapⱪuqlirini yaptim.
17 Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel.
Orun-kɵrpilirimgǝ hux puraⱪ murmǝkki, muǝttǝr wǝ ⱪowzaⱪ darqinlarni qaqtim.
18 Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov!
Keling, tang atⱪuqǝ muⱨǝbbǝtlixǝyli, oynap ⱨuzurlinayli, Kɵnglimiz ⱪanƣuqǝ ɵzara ǝyx-ixrǝt ⱪilayli,
19 For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort;
Erim ɵydǝ yoⱪ, yiraⱪ sǝpǝrgǝ qiⱪip kǝtti.
20 pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem.
U bir ⱨǝmyan pul elip kǝtti, Ay tolƣuqǝ u ɵygǝ kǝlmǝydu» — dedi.
21 Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham.
Ayal kɵp xerin sɵzliri bilǝn rasa ⱪiziⱪturdi, Qirayliⱪ gǝpliri bilǝn uni ǝsir ⱪiliwaldi.
22 Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes,
Soyuxⱪa elip mangƣan ɵküzdǝk, Ⱨamaⱪǝt kixi kixǝn bilǝn jazaƣa mangƣandǝk, Ⱪiltaⱪⱪa qüxkǝn ⱪuxtǝk, Yigit uning kǝynidin mangdi. Jigirini oⱪ texip ɵtmiguqǝ, U bu ixning ⱨayatiƣa zamin bolidiƣanliⱪini ⱨeq bilmǝydu.
23 inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.
24 Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!
I oƣullirim, sɵzlirimni kɵngül ⱪoyup anglanglar, Degǝnlirimgǝ ⱪulaⱪ selinglar,
25 La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier!
Ⱪǝlbinglarni bundaⱪ hotunning yoliƣa kǝtküzmǝnglar, Uning aldam haltisiƣa qüxüp kǝtmǝnglar.
26 For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel;
Bundaⱪ ayal nurƣun kixilǝrni yiⱪitip yarilandurƣan, Uning boƣuzliƣan adǝmliri tolimu kɵptur,
