Salomos Ordsprog 17
1 Bedre et stykke tørt brød med ro og fred enn et hus fullt av slakt med trette.
Melior est buccella sicca cum gaudio, quam domus plena victimis cum iurgio.
2 En klok tjener får råde over en dårlig sønn, og iblandt brødrene får han del i arven.
Servus sapiens dominabitur filiis stultis, et inter fratres hereditatem dividet.
3 Der er digel for sølv og ovn for gull; men den som prøver hjertene, er Herren.
Sicut igne probatur argentum, et aurum camino: ita corda probat Dominus.
4 Den onde akter på ondskaps lebe; løgneren lytter til ødeleggelses tunge.
Malus obedit linguae iniquae: et fallax obtemperat labiis mendacibus.
5 Den som spotter den fattige, håner hans skaper; den som gleder sig over ulykke, skal ikke bli ustraffet.
Qui despicit pauperem, exprobrat factori eius: et qui ruina laetatur alterius, non erit impunitus.
6 De gamles krone er barnebarn, og barns pryd er deres fedre.
Corona senum filii filiorum: et gloria filiorum patres eorum.
7 Det sømmer sig ikke for dåren å tale store ord, enn mindre for den høibårne å tale løgn.
Non decent stultum verba composita: nec principem labium mentiens.
8 Gave er en edelsten i dens øine som får den; hvor den kommer, gjør den lykke.
Gemma gratissima, expectatio praestolantis: quocumque se vertit, prudenter intelligit.
9 Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper op en sak, skiller venn fra venn.
Qui celat delictum, quaerit amicitias: qui altero sermone repetit, separat foederatos.
10 Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.
Plus proficit correptio apud prudentem, quam centum plagae apud stultum.
11 En ond manns hu står bare til gjenstridighet, og en ubarmhjertig engel sendes imot ham.
Semper iurgia quaerit malus: angelus autem crudelis mittetur contra eum.
12 Bedre for en mann å møte en bjørn som ungene er tatt fra, enn en dåre i hans dårskap.
Expedit magis ursae occurrere raptis foetibus, quam fatuo confidenti in stultitia sua.
13 Den som gjengjelder godt med ondt, fra hans hus skal ulykken ikke vike.
Qui reddit mala pro bonis, non recedet malum de domo eius.
14 Å begynne trette er som å åpne for vann; la da tretten fare, før den blir for voldsom!
Qui dimittit aquam, caput est iurgiorum: et antequam patiatur contumeliam, iudicium deserit.
15 Den som frikjenner en ugudelig, og den som domfeller en rettferdig, de er begge to en vederstyggelighet for Herren.
Qui iustificat impium, et qui condemnat iustum, abominabilis est uterque apud Deum.
16 Hvad hjelper penger i dårens hånd til å kjøpe visdom, siden han er uten forstand?
Quid prodest stulto habere divitias, cum sapientiam emere non possit? Qui altum facit domum suam, quaerit ruinam: et qui evitat discere, incidet in mala.
17 En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.
Omni tempore diligit qui amicus est: et frater in angustiis comprobatur.
18 Et menneske som ikke har forstand, gir håndslag og går i borgen hos sin næste.
Stultus homo plaudet manibus cum spoponderit pro amico suo.
19 Den som elsker trette, elsker synd; den som gjør sin dør høi, søker sin egen undergang.
Qui meditatur discordias, diligit rixas: et qui exaltat os suum, quaerit ruinam.
20 Den som er falsk i hjertet, finner intet godt, og den som er vrang i sin tale, faller i ulykke.
Qui perversi cordis est, non inveniet bonum: et qui vertit linguam, incidet in malum.
21 Den som har en narr til sønn, får sorg av ham; en dåres far har ingen glede.
Natus est stultus in ignominiam suam: sed nec pater in fatuo laetabitur.
22 Et glad hjerte gir god lægedom, men et nedslått mot tar margen fra benene.
Animus gaudens aetatem floridam facit: spiritus tristis exiccat ossa.
23 Den ugudelige tar gaver ut av barmen for å bøie rettens gang.
Munera de sinu impius accipit, ut pervertat semitas iudicii.
24 Den forstandige har visdommen for øie, men dårens øine er ved jordens ende.
In facie prudentis lucet sapientia: oculi stultorum in finibus terrae.
25 En uforstandig sønn er en gremmelse for sin far og en bitter sorg for henne som fødte ham.
Ira patris, filius stultus: et dolor matris quae genuit eum.
26 Å straffe også den rettferdige er ikke godt; å slå edle menn er tvert imot all rett.
Non est bonum, damnum inferre iusto: nec percutere principem, qui recta iudicat.
27 Den som er sparsom med sine ord, er klok, og den koldsindige er en forstandig mann.
Qui moderatur sermones suos, doctus et prudens est: et pretiosi spiritus vir eruditus.
28 Også dåren aktes for klok når han tier, for vis når han holder sine leber lukket.
Stultus quoque si tacuerit, sapiens reputabitur: et si compresserit labia sua, intelligens.
