Salomos Ordsprog 14
1 Kvinners visdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender.
Sapiens mulier ædificat domum suam: insipiens extructam quoque manibus destruet.
2 Den som vandrer i opriktighet, frykter Herren; men den som går krokveier, forakter ham.
Ambulans recto itinere, et timens Deum, despicitur ab eo, qui infami graditur via.
3 I dårens munn er et ris for hans overmot, men de vises leber er deres vern.
In ore stulti virga superbiæ: labia autem sapientium custodiunt eos.
4 Hvor det ingen okser er, der er krybben tom; men rikelig vinning kommer ved oksens kraft.
Ubi non sunt boves, præsepe vacuum est: ubi autem plurimæ segetes, ibi manifesta est fortitudo bovis.
5 Trofast vidne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vidne.
Testis fidelis non mentitur: profert autem mendacium dolosus testis.
6 Spotteren søker visdom, men finner den ikke; men for den forstandige er kunnskap lett å vinne.
Quærit derisor sapientiam, et non invenit: doctrina prudentium facilis.
7 Når du går fra en dåre, har du ikke funnet forstand på hans leber.
Vade contra virum stultum, et nescit labia prudentiæ.
8 Den klokes visdom er at han forstår sin vei, men dårers dårskap er at de bedrar sig selv.
Sapientia callidi est intelligere viam suam: et imprudentia stultorum errans.
9 Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blandt de opriktige råder Guds velbehag.
Stultus illudet peccatum, et inter iustos morabitur gratia.
10 Hjertet kjenner sin egen bitre smerte, og i dets glede blander ingen fremmed sig.
Cor quod novit amaritudinem animæ suæ, in gaudio eius non miscebitur extraneus.
11 De ugudeliges hus skal ødelegges, men de opriktiges telt skal blomstre.
Domus impiorum delebitur: tabernacula vero iustorum germinabunt.
12 Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.
Est via, quæ videtur homini iusta: novissima autem eius deducunt ad mortem.
13 Endog under latter har hjertet smerte, og enden på gleden er sorg.
Risus dolore miscebitur, et extrema gaudii luctus occupat.
14 Av sin ferd skal den frafalne mettes, og en god mann holder sig borte fra ham.
Viis suis replebitur stultus, et super eum erit vir bonus.
15 Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke akter på sine skritt.
Innocens credit omni verbo: astutus considerat gressus suos. Filio doloso nihil erit boni: servo autem sapienti prosperi erunt actus, et dirigetur via eius.
16 Den vise frykter og holder sig fra det onde, men dåren er overmodig og trygg.
Sapiens timet, et declinat a malo: stultus transilit, et confidit.
17 Den bråsinte gjør dårskap, og en svikefull mann blir hatet.
Impatiens operabitur stultitiam: et vir versutus odiosus est.
18 De enfoldige har fått dårskap i arv, men de kloke krones med kunnskap.
Possidebunt parvuli stultitiam, et expectabunt astuti scientiam.
19 De onde må bøie sig for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.
Iacebunt mali ante bonos: et impii ante portas iustorum.
20 Endog av sin venn blir den fattige hatet; men de som elsker en rik, er mange.
Etiam proximo suo pauper odiosus erit: amici vero divitum multi.
21 Den som forakter sin næste, synder; men salig er den som ynkes over arminger.
Qui despicit proximum suum, peccat: qui autem miseretur pauperis, beatus erit. Qui credit in Domino, misericordiam diligit.
22 Skal ikke de fare vill som tenker ut det som ondt er? Men miskunnhet og trofasthet times dem som optenker godt.
Errant qui operantur malum: misericordia et veritas præparant bona.
23 Ethvert møiefullt arbeid gir vinning, men tomt snakk fører bare til tap.
In omni opere erit abundantia: ubi autem verba sunt plurima, ibi frequenter egestas.
24 De vises rikdom er deres krone, men dårenes dårskap er og blir dårskap.
Corona sapientium, divitiæ eorum: fatuitas stultorum, imprudentia.
25 Et sanndru vidne frelser liv, men den som taler løgn, er full av svik.
Liberat animas testis fidelis: et profert mendacia versipellis.
26 Den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt.
In timore Domini fiducia fortitudinis, et filiis eius erit spes.
27 Å frykte Herren er en livsens kilde, så en slipper fra dødens snarer.
Timor Domini fons vitæ, ut declinent a ruina mortis.
28 Meget folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens fall.
In multitudine populi dignitas regis: et in paucitate plebis ignominia principis.
29 Den langmodige har stor forstand, men den bråsinte viser stor dårskap.
Qui patiens est, multa gubernatur prudentia: qui autem impatiens est, exaltat stultitiam suam.
30 Et saktmodig hjerte er legemets liv, men hissighet er råttenhet i benene.
Vita carnium, sanitas cordis: putredo ossium, invidia.
31 Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.
Qui calumniatur egentem, exprobrat factori eius: honorat autem eum, qui miseretur pauperis.
32 Når ulykken rammer den ugudelige, kastes han over ende; men den rettferdige er frimodig i døden.
In malitia sua expelletur impius: sperat autem iustus in morte sua.
33 I den forstandiges hjerte holder visdommen sig stille, men i dårers indre gir den sig til kjenne.
In corde prudentis requiescit sapientia, et indoctos quosque erudiet.
34 Rettferdighet ophøier et folk, men synden er folkenes vanære.
Iustitia elevat gentem: miseros autem facit populos peccatum.
35 En klok tjener vinner kongens yndest, men over en dårlig tjener kommer hans vrede.
Acceptus est regi minister intelligens: iracundiam eius inutilis sustinebit.
