Markus 7
1 Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.
Bu chaghda, Perisiyler we Tewrat ustazliridin beziliri Yérusalémdin kélip uning aldigha yighildi;
2 Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;
shu Perisiyler we Tewrat ustazliri uning muxlisliridin bezilirining tamaqni qolini yumay, yeni «napak» halda yewatqanliqini körüp, uningdin: — Muxlisliring némishqa ata-bowilirimizning en’enilirige riaye qilmay, belki yuyulmighan qolliri bilen tamaq yeydu? — dep sorashti (chünki Perisiyler we pütün Yehudiylar ata-bowiliri teripidin qaldurulghan en’enini ching tutqachqa, awwal qollirini estayidilliq bilen yumisa, tamaq yémeydu. Shuningdek bazardin qaytip kelgendimu, ular qol yumay birnerse yémeydu. Uningdin bashqa, piyale-qedeh, das-chögün we mis qachilar we diwanlarni yuyush toghrisida tapshurulghan nurghunlighan en’enilerdimu ching turidu).
3 fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,
4 og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.
5 Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?
6 Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;
U ulargha jawab bérip mundaq dédi: — Yeshaya peyghember siler saxtipezler toghranglarda aldin’ala toptoghra bésharet bergen! [uning] yazmisida pütülgendek: — «Mushu xelq aghzida Méni hörmetligini bilen, Biraq qelbi Mendin yiraq;
7 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
Ular Manga bihude ibadet qilidu. Ularning ögetken telimliri peqet insanlardin chiqqan petiwalarla, xalas».
8 I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.
Chünki siler Xudaning emrini tashlap qoyup, insanlarning en’enisini ching tutiwalidikensiler — das-chögün, piyale-qedehlerni yuyush we shuninggha oxshap kétidighan nurghan bashqa ishlarni en’ene qilip yürisiler.
9 Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.
U ulargha yene mundaq dédi: — Siler özliringlarning en’enisini ching tutimiz dep Xudaning emrini epchillik bilen bir chetke qayrip qoydunglar!
10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
Chünki Musa [peyghember]: «Ata-anangni hörmet qil» we «Atisi yaki anisini haqaretligenler ölümge mehkum qilinsun» dep emr qilghan.
11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,
Lékin siler: — Birsi «Atisi yaki anisigha: — Men silerge yardem bergüdek nersilerni alliqachan «qurban qilip» Xudagha atiwettim — désila,
12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,
shu kishining ata-anisining halidin xewer élishgha bolmaydu, dep ögitisiler.
13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.
Shundaq qilip, siler [ewladliringlargha] tapshurghan en’en’englerni dep Xudaning emrini yoqqa chiqiriwettinglar, we shuninggha oxshash köp ishlarni qilisiler.
14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!
Andin xalayiqni yene yénigha chaqirip, ulargha: — Hemminglar manga qulaq sélinglar we shuni chüshininglarki,
15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
insanning sirtidin ichige kiridighan nersilerning héchqandiqi uni napak qilmaydu, belki öz ichidin chiqidighan nersiler bolsa, ular insanni napak qilidu.
16 Om nogen har ører å høre med, han høre!
Anglighudek quliqi barlar buni anglisun! — dédi.
17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.
U xalayiqtin ayrilip öyge kirgende, muxlisliri uningdin bu temsil heqqide soridi.
18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?
U ulargha: — Silermu téxiche chüshenmey yürüwatamsiler?! Sirttin insanning ichige kiridighan herqandaq nersining uni napak qilalmaydighanliqini tonup yetmeywatmamsiler?
19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.
[Sirttin kirgen nerse] insanning qelbige emes, ashqazinigha kiridu, andin u yerdin teret bolup tashlinidu, — dédi (u bu gepni déyish bilen, hemme yémekliklerni halal qiliwetti).
20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
U yene söz qilip mundaq dédi: — Insanning ichidin chiqidighinila, insanni napak qilidu.
21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,
Chünki shular — yaman niyetler, zinaxorluq, jinsiy buzuqluqlar, qatilliq, oghriliq, achközlük, rezillikler, aldamchiliq, shehwaniyliq, hesetxorluq, til-ahanet, tekebburluq we hamaqetlikler insanning ichidin, yeni uning qelbidin chiqidu
22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.
23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.
— bu rezil ishlarning hemmisi insanning ichidin chiqip, özini napak qilidu.
24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;
U ornidin turup u yerdin ayrilip, Tur we Zidon etrapidiki rayonlargha bardi we bir öyge kirdi. Gerche u buni héchkim bilmisun dégen bolsimu, lékin yoshurup qalalmidi.
25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.
Derweqe, napak roh chaplashqan kichik bir qizning anisi uning toghrisidiki xewerni anglighan haman yétip kélip, uning ayighigha yiqildi
26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.
(ayal Yunanliq bolup, Suriye ölkisidiki Fenikiy millitidin idi). U uningdin qizidin jinni heydiwétishni ötündi.
27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
Lékin Eysa uninggha: — Aldi bilen balilar qorsiqini toyghuzsun; chünki balilarning nénini kichik itlargha tashlap bérish toghra emes, — dédi.
28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.
Lékin u buninggha jawaben: — Durus, i Reb, biraq hetta itlarmu üstel astida turup balilardin chüshken nan uwaqlirini yeydighu, — dédi.
29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.
Eysa uninggha: — Séning mushu sözüng tüpeylidin yolunggha qayt, jin qizingdin chiqip ketti, — dédi.
30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.
Ayal öyige qaytip kelgende, mana qiz kariwatta yatatti, jin uningdin chiqip ketkenidi.
31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.
Eysa yene Tur we Zidon shehirining etrapidiki rayonlardin chiqip, «On sheher» rayoni otturisidin ötüp, yene Galiliye déngizigha keldi.
32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.
Xalayiq uning aldigha tili éghir, gas bir ademni élip kélip, uning uchisigha qolungni tegküzüp qoysang, dep ötünüshti.
33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,
U u ademni xalayiqtin ayrip bir chetke tartip, barmaqlirini uning qulaqlirigha tiqti, tükürüp, [barmiqini] uning tiligha tegküzdi.
34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!
Andin u asman’gha qarap uh tartip xorsin’ghandin kéyin, u ademge: «Effata» (menisi «échil») dédi.
35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.
U ademning qulaqliri derhal échilip, tilimu échilip rawan gep qilishqa bashlidi.
36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.
Eysa ulargha buni héchkimge éytmasliqni tapilidi. Lékin ulargha herqanche tapilighan bolsimu, bu xewerni yenila shunche keng tarqitiwetti.
37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.
Xalayiq [bu ishqa] mutleq heyran qéliship: — U hemme ishlarni qaltis qilidiken! Hetta gaslarni anglaydighan, gachilarni sözleydighan qilidiken, — déyishti.
