Markus 6
1 Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.
U u yǝrdin ketip, ɵz yurtiƣa kǝldi. Uning muhlislirimu uningƣa ǝgixip bardi.
2 Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!
Xabat küni kǝlgǝndǝ, u sinagogda tǝlim berixkǝ kirixti. Tǝlimini angliƣanlardin kɵp adǝm intayin ⱨǝyran boluxup: — Bu adǝm bularƣa nǝdin erixkǝndu? Uningƣa muxundaⱪ danaliⱪ ⱪandaⱪ berilgǝn? Uning ⱪolida muxundaⱪ mɵjizilǝr ⱪandaⱪ yaritilidiƣandu?
3 Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.
U ⱨeliⱪi yaƣaqqi ǝmǝsmu, Mǝryǝmning oƣli, xundaⱪla Yaⱪup, Yosǝ, Yǝⱨuda wǝ Simonlarning akisiƣu? Uning singillirimu bu yǝrdǝ arimizda turuwatmamdu? — deyixti. Xuning bilǝn ular uningƣa ⱨǝsǝt-bizarliⱪ bilǝn ⱪaridi.
4 Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.
Xuning bilǝn Əysa ularƣa: — Ⱨǝrⱪandaⱪ pǝyƣǝmbǝr baxⱪa yǝrlǝrdǝ ⱨɵrmǝtsiz ⱪalmaydu, pǝⱪǝt ɵz yurti, ɵz uruⱪ-tuƣⱪanliri arisida wǝ ɵz ɵyidǝ ⱨɵrmǝtkǝ sazawǝr bolmaydu, — dedi.
5 Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;
Xuning bilǝn ⱪollirini birⱪanqǝ bimarning üstigǝ tǝgküzüp, ularni saⱪaytⱪandin baxⱪa, xu yǝrdǝ u ⱨeqⱪandaⱪ mɵjizǝ yaritalmidi.
6 og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.
Wǝ u ularning iman-ixǝnqsizlikidin ⱨǝyran ⱪaldi.
7 Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.
Andin u ǝtraptiki yeza-kǝntlǝrni aylinip tǝlim bǝrdi. U on ikkiylǝnni yeniƣa qaⱪirdi wǝ [hǝlⱪ arisiƣa] ikki-ikkidin ǝwǝtixkǝ baxlidi. U ularƣa napak roⱨlarni ⱨǝydǝx ⱨoⱪuⱪini bǝrdi;
8 Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,
wǝ ularƣa: — Sǝpǝrdǝ yeninglarƣa ⱨasidin baxⱪa nǝrsǝ eliwalmanglar, nǝ hurjun nǝ nan eliwalmanglar, bǝlwaƣⱪa pulmu salmanglar,
9 men ha sko på, og ikke to kjortler.
putunglarƣa kǝxlǝrni kiyinglar, biraⱪ ikki yǝktǝk kiyiwalmanglar, — dǝp tapilidi.
10 Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.
U yǝnǝ: — [Bir yurtⱪa barƣininglarda], kimning ɵyigǝ [ⱪobul ⱪilinip] kirsǝnglar, u yurttin kǝtküqǝ xu ɵydila turunglar.
11 Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.
Ⱪaysi yǝrdikilǝr silǝrni ⱪobul ⱪilmisa, xundaⱪla sɵzünglarni anglimisa, u yǝrdin kǝtkininglarda, ularƣa agaⱨ-guwaⱨ bolsun üqün ayiƣinglardiki topini ⱪeⱪiwetinglar! — dedi.
12 Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,
Xuning bilǝn ular yolƣa qiⱪip, kixilǝrni gunaⱨliriƣa towa ⱪilixⱪa jar selip ündidi.
13 og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.
Ular nurƣun jinlarni ⱨǝydidi, nurƣun bimarlarni zǝytun meyi bilǝn mǝsiⱨ ⱪilip saⱪaytti.
14 Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.
Uning nami mǝxⱨur bolƣaqⱪa, Ⱨerod padixaⱨ uning ⱨǝⱪⱪidǝ anglap: «Bu adǝm [qoⱪum] ɵlümdin tirilgǝn Qɵmüldürgüqi Yǝⱨyadur. Xuning üqün muxu alaⱨidǝ ⱪudrǝtlǝr uningda küqini kɵrsitidu» dǝytti.
15 Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.
Baxⱪilar: «U Ilyas [pǝyƣǝmbǝr]» desǝ, yǝnǝ bǝzilǝr: «Burunⱪi pǝyƣǝmbǝrlǝrdǝk bir pǝyƣǝmbǝr bolsa kerǝk» deyixǝtti.
16 Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.
Biraⱪ bularni angliƣan Ⱨerod: — Mǝn kallisini alƣan Yǝⱨyaning ɵzi xu — u ɵlümdin tiriliptu! — dedi.
17 For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.
Ⱨerodning bundaⱪ deyixining sǝwǝbi, u [ɵgǝy] akisi Filipning ayali Ⱨerodiyǝning wǝjidin adǝm ǝwǝtip Yǝⱨyani tutup, zindanƣa taxliƣanidi. Qünki u xu ayal bilǝn nikaⱨlanƣanidi; Yǝⱨya Ⱨerodⱪa [tǝnbiⱨ berip]: «Akangning ayalini tartiwelixing Tǝwrat ⱪanuniƣa hilap» dǝp ⱪayta-ⱪayta degǝnidi.
18 Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.
19 Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.
Xuning üqün Ⱨerodiyǝ Yǝⱨyaƣa adawǝt saⱪlaytti; uni ɵltürmǝkqi bolƣan bolsimu, lekin xundaⱪ ⱪilalmaytti.
20 For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.
Qünki Ⱨerod Yǝⱨyani diyanǝtlik wǝ muⱪǝddǝs adǝm dǝp bilip, uningdin ⱪorⱪatti, xunglaxⱪa uni ⱪoƣdaytti; u uning sɵzlirini angliƣan qaƣlirida alaⱪzadǝ bolup ketǝtti, lekin yǝnila sɵzlirini anglaxⱪa amraⱪ idi.
21 Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,
Əmma [Ⱨerodiyǝ kütkǝn] pǝyt ahir yetip kǝldi; Ⱨerod tuƣulƣan künidǝ ɵz ǝmǝldarliri, mingbexiliri wǝ Galiliyǝ ɵlkisidiki katta ǝrbablarni ziyapǝt bilǝn kütüwaldi;
22 og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!
ⱨeliⱪi Ⱨerodiyǝning ⱪizi sorunƣa qüxüp ussul oynap bǝrdi. Bu Ⱨerod wǝ ⱨǝmdastihan bolƣanlarƣa bǝkmu yarap kǝtti. Padixaⱨ ⱪizƣa: — Mǝndin nemǝ tǝlǝp ⱪilsang, xuni berimǝn, — dedi.
23 Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.
Andin u ⱪǝsǝm ⱪilip yǝnǝ: — Mǝndin nemǝ tǝlǝp ⱪilsang, ⱨǝtta padixaⱨliⱪimning yerimini desǝngmu xuni berimǝn, — dedi.
24 Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.
Ⱪiz sirtⱪa qiⱪip, anisidin: — Nemǝ tǝlǝp ⱪilay? — dǝp soriwidi, anisi: — Qɵmüldürgüqi Yǝⱨyaning kallisini tǝlǝp ⱪil, — dedi.
25 Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.
Ⱪiz dǝrⱨal padixaⱨning aldiƣa aldirap kirip: — Qɵmüldürgüqi Yǝⱨyaning kallisini ⱨazirla bir tǝhsigǝ ⱪoyup ǝkilixlirini halaymǝn, — dedi.
26 Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.
Padixaⱨ buningƣa naⱨayiti ⱨǝsrǝt qǝkkǝn bolsimu, ⱪǝsǝmliri tüpǝylidin wǝ dastihanda olturƣanlar wǝjidin, uningƣa bǝrgǝn sɵzidin yanƣusi kǝlmidi.
27 Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.
Xunga padixaⱨ dǝrⱨal bir jallat ǝwǝtip, uning kallisini elip kelixni ǝmr ⱪildi. Jallat zindanƣa berip Yǝⱨyaning kallisini elip,
28 Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.
uni bir tǝhsigǝ ⱪoyup, ⱪizning aldiƣa elip kelip uningƣa bǝrdi. Ⱪiz uni anisiƣa tapxurdi.
29 Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.
Bu ixni angliƣan Yǝⱨyaning muhlisliri kelip, jǝsǝtni elip ketip bir ⱪǝbrigǝ ⱪoydi.
30 Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.
Ⱪaytip kǝlgǝn rosullar Əysaning yeniƣa yiƣildi, nemǝ ⱪilƣanliri ⱨǝm nemǝ tǝlim bǝrgǝnlirini uningƣa mǝlum ⱪilixti.
31 Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.
Kelip-ketiwatⱪanlar naⱨayiti kɵplikidin ularƣa tamaⱪlinixⱪimu waⱪit qiⱪmidi. Xunga u ularƣa: — Yürünglar, mǝn bilǝn hilwǝt bir jayƣa berip, birdǝm aram elinglar, — dedi.
32 Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.
Buning bilǝn ular kemigǝ qüxüp, hilwǝt bir qɵl yǝrgǝ ⱪarap mangdi.
33 Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.
Biraⱪ nurƣun kixilǝr ularning ketiwatⱪanliⱪini bayⱪap, ularni tonuweliwidi, ǝtraptiki barliⱪ xǝⱨǝrlǝrdin piyadǝ yolƣa qiⱪip, yügürüp, ulardin burun u yǝrgǝ berip yiƣilixti.
34 Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.
Əysa kemidin qüxüp, zor bir top adǝmni kɵrüp, ularning padiqisiz ⱪoy padisidǝk bolƣanliⱪiƣa iq aƣritti. Xunga u ularƣa kɵp ixlarni ɵgitixkǝ baxlidi.
35 Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;
Kǝq kirip ⱪalƣanda, muhlisliri uning yeniƣa kelip: — Bu qɵl bir jay ikǝn, kǝq kirip kǝtti.
36 la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!
Halayiⱪni yolƣa seliwǝtkǝn bolsang, ular ǝtraptiki kǝnt-ⱪixlaⱪlarƣa berip, ɵzlirigǝ nan setiwalsun; qünki ularda yegüdǝk nǝrsǝ yoⱪ, — dedi.
37 Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?
Lekin u ularƣa jawabǝn: — Ularƣa ɵzünglar ozuⱪ beringlar, — dedi. Muhlislar uningdin: — Ikki yüz kümüx dinarƣa ularƣa nan ǝkelip ularni ozuⱪlanduramduⱪ? — dǝp soridi.
38 Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.
Əysa ularƣa: — Ⱪanqǝ neninglar bar? Berip ⱪarap beⱪinglar, — dedi. Ular ⱪarap baⱪⱪandin keyin: — Bǝxi bar ikǝn, yǝnǝ ikki beliⱪmu bar ikǝn, — deyixti.
39 Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.
U ularƣa kixilǝrni top-top ⱪilip yexil qimǝndǝ olturƣuzuxni buyrudi.
40 Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.
Halayiⱪ yüzdin, ǝlliktin sǝp-sǝp bolup olturuxti.
41 Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.
U bǝx nan bilǝn ikki beliⱪni ⱪoliƣa elip, asmanƣa ⱪarap [Hudaƣa] tǝxǝkkür-mǝdⱨiyǝ eytti, andin nanlarni oxtup, kɵpqilikkǝ tutup berix üqün muhlisliriƣa berip turatti; ikki beliⱪnimu ⱨǝmmǝylǝngǝ tarⱪitip bǝrdi.
42 Og de åt alle og blev mette;
Ⱨǝmmǝylǝn yǝp toyundi.
43 og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.
[Muhlislar] exip ⱪalƣan nan wǝ beliⱪ parqilirini liⱪ on ikki sewǝtkǝ teriwaldi.
44 Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.
Nanlarni yegǝn ǝrlǝrning sanila bǝx mingqǝ idi.
45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.
Bu ixtin keyinla, u muhlisliriƣa ɵzüm bu halayiⱪni yolƣa seliwetimǝn, angƣiqǝ silǝr kemigǝ olturup, dengizning ⱪarxi ⱪirƣiⱪidiki Bǝyt-Saida yezisiƣa ɵtüp turunglar, dǝp buyrudi.
46 Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.
Ularni yolƣa seliwǝtkǝndin keyin, u dua-tilawǝt ⱪilix üqün taƣⱪa qiⱪti.
47 Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
Kǝq kirgǝndǝ, kemǝ dengizning otturisiƣa yǝtkǝnidi, u ɵzi yalƣuz ⱪuruⱪluⱪta idi.
48 Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.
U muhlislirining palaⱪni küqǝp uruwatⱪanliⱪini kɵrdi; qünki xamal tǝtür yɵnilixtǝ qiⱪⱪanidi. Keqǝ tɵtinqi jesǝk waⱪtida, u dengizning üstidǝ mengip, muhlisliri tǝrǝpkǝ kǝldi wǝ ularning yenidin ɵtüp ketidiƣandǝk ⱪilatti.
49 Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;
Lekin ular uning dengizning üstidǝ mengip keliwatⱪanliⱪini kɵrüp, uni alwasti ohxaydu, dǝp oylap quⱪan selixti.
50 for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!
Qünki ularning ⱨǝmmisi uni kɵrüp sarasimigǝ qüxti. Lekin u dǝrⱨal ularƣa: — Yürǝklik bolunglar, bu mǝn, ⱪorⱪmanglar! — dedi.
51 Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.
U kemigǝ, ularning yeniƣa qiⱪⱪandila, xamal tohtidi. Ular buningdin ⱨoxidin kǝtküdǝk dǝrijidǝ ⱪattiⱪ ⱨǝyran ⱪelixip, nemini oylaxni bilmǝytti;
52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.
qünki ular nan berix [mɵjizisini] tehiqǝ qüxǝnmigǝnidi, ularning ⱪǝlbi bihud ⱨalǝttǝ turatti.
53 Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.
Ular dengizning ⱪarxi tǝripigǝ ɵtüp, Ginnisarǝt degǝn yurtta [ⱪuruⱪluⱪⱪa] qiⱪip, kemini baƣlap ⱪoydi.
54 Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,
Ular kemidin qüxüxi bilǝnla, [halayi’ⱪ] uni dǝrⱨal tonuwelip,
55 og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.
ǝtraptiki ⱨǝmmǝ jaylarƣa yügürüxüp bardi wǝ «U palanqi yǝrgǝ qüxüptu» dǝp anglixi bilǝnla, bimarlarni zǝmbilgǝ selip, xu yǝrgǝ [uning aldiƣa] elip berixti.
56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.
U mǝyli yeza, mǝyli xǝⱨǝr yaki ⱪixlaⱪlarƣa barsun, hǝlⱪ aƣriⱪlarni bazarlarƣa elip qiⱪip yatⱪuzatti; ular uningdin aƣriⱪlar ⱨeq bolmiƣanda sening yepinqangning pexigǝ bolsimu ⱪolini tǝgküzüwalsaⱪ dǝp ɵtündi. Uningƣa ⱪolini tǝgküzgǝnlǝrning ⱨǝmmisi saⱪaydi.
