Markus 5
1 Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.
And they came unto the other side of the sea, into the country of the Gerasenes.
2 Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.
And, when he went forth out of the boat, [straightway], there met him, from amongst the tombs, a man, in an impure spirit:
3 Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;
who had his dwelling among the tombs, and, not even with a chain, any longer, was anyone able to bind him, —
4 for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,
because of his having been, many times, with fetters and chains, bound, and the chains having been plucked asunder by him, and the fetters smashed, and no one was mighty enough to tame him;
5 og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.
and, continually, night and day, in the tombs and in the mountains, was he crying aloud, and cutting himself in pieces with stones.
6 Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,
And, seeing Jesus from afar, he ran and bowed down to him;
7 og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!
and, crying out with a loud voice, saith—What have in common with thee? O Jesus, Son of God Most High? I adjure thee by God, —Do not torment me!
8 For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!
For he was saying to him—Go forth thou impure spirit, out of the man;
9 Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.
and he was questioning him—What is thy name? and he saith to him—Legion, is my name, because we are, many;
10 Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.
and he was beseeching him much that he would not send them forth outside the country.
11 Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,
Now there was there, near the mountain, a large herd of swine, feeding;
12 Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!
and they besought him, saying—Send us into the swine, that, into them, we may enter;
13 Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.
and he suffered them. And the impure spirits, going out, entered into the swine, and the herd rushed down the cliff into the sea, about two thousand, and were choked in the sea.
14 Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.
And, they who had been feeding them, fled, and bare tidings into the city and into the fields, —and they came to see what it was that had happened.
15 Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.
And they come unto Jesus, and view the demonized man, clothed and of sound mind, him who had had the legion, —and they were struck with fear.
16 Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.
And the beholders narrated to them, how it happened to the demonized man, and concerning the swine.
17 Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.
And they began to beseech him, to depart from their bounds.
18 Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.
And, as he was entering into the boat, he who had been demonized was beseeching him, that, with him, he might be.
19 Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!
And he suffered him not, but saith unto him—Withdraw into thy house, unto thine own, and bear tidings unto them, how many things the Lord for thee hath done, and hath had mercy on thee.
20 Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.
And he departed, and began proclaiming, in the Decapolis, how many things Jesus had done for him, —and, all, were marvelling.
21 Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.
And, Jesus crossing over in the boat again unto the other side, there was gathered a large multitude unto him, and he was by the lake.
22 Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,
And there cometh one of the synagogue-rulers, by name Jairus, and, seeing him, falleth at his feet,
23 og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!
and beseecheth him much, saying—My little daughter is at her last!—that, coming, thou wouldest lay thy hands upon her, that she may be made well, and live;
24 Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.
and he departed with him. And there was following him a large multitude, and they were pressing upon him.
25 Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;
And, a woman, who had had a flow of blood twelve years,
26 og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;
and suffered much from many physicians, and spent all her means, and profited, nothing, —but had, rather, become worse,
27 da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.
hearing the things about Jesus, came in the crowd from behind, and touched his mantle;
28 For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.
for she was saying—If I can touch so much as his mantle, I shall be made well;
29 Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.
and, straightway, the fountain of her blood was dried up, and she knew, in her body, that she was healed from the plague.
30 Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?
And, straightway, Jesus, taking note in himself of the power which, out of him, went forth, turning round in the crowd, was saying—Who hath touched my garments?
31 Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?
and his disciples were saying to him—Thou seest the crowd pressing upon thee, —and sayest thou—Who hath touched me?
32 Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.
and he was looking round to see her who, this thing had done.
33 Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.
And, the woman, overcome with fear, and trembling, knowing what had happened to her, came, and fell down before him, and told him all the truth.
34 Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!
And, he, said to her—Daughter! thy faith hath made thee well; withdraw into peace, and be whole from thy plague.
35 Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?
While yet he is speaking, they come from the synagogue-ruler’s, saying—Thy daughter, is dead! Why, further, annoy the teacher?
36 Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!
But, Jesus, overhearing the word being spoken, saith unto the synagogue-ruler—Do not fear, only have faith!
37 Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.
And he suffered no one to follow with him, save Peter and James and John the brother of James.
38 Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,
And they come into the house of the synagogue-ruler, and he observeth a tumult, and persons weeping and wailing greatly;
39 og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.
and, entering, he saith unto them—Why are ye making a tumult, and weeping? The child, is, not dead, but, is sleeping;
40 Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.
and they were deriding him. But, he, thrusting all forth, taketh with him the father of the child, and the mother, and them who were with him, —and entereth where the child was;
41 Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!
and, grasping the hand of the child, he saith unto her—Talitha, koum! which is, when translated—O damsel! to thee, I say, Arise!
42 Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.
And, straightway, the damsel arose, and was walking about; for she was twelve years of age. And they were beside themselves, straightway, with a great transport;
43 Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.
and he commanded them, again and again, that, no one, should get to know this thing, —and bade that food should be given her to eat.
