Markus 4
1 Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.
AND again he began to teach by the sea side: and a vast multitude was assembled about him, so that he went into a vessel to sit down on the sea, and all the multitude was on the land close by the sea.
2 Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:
And he taught them in parables many things, and said unto them in the course of his teaching,
3 Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,
Hear me! Behold, a sower went out to sow;
4 og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.
and it came to pass as he sowed, some fell by the road side, and the birds of the air came and ate it up.
5 Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,
And some fell on a rocky soil, where it had not much mold, and immediately it sprung up, because it had no depth of earth:
6 og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.
and when the sun arose it was scorched up; and because it had not root, it withered away.
7 Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.
And some fell among thorns, and the thorns sprang up with it and choked it, and it produced no fruit.
8 Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.
And some fell on good ground, and produced fruit, growing up, and increasing, and yielded one part thirty fold, and another sixty, and another an hundred.
9 Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!
And he said unto them, He that hath ears to hear, let him hear.
10 Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.
But when they were alone, those who were about him with the twelve, asked him the meaning of the parable.
11 Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,
And he said to them, To you it is given to know the mystery of the kingdom of God; but to those who are without, all things are in parables:
12 forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.
That seeing they may see, yet not perceive; and hearing may hear, yet not understand; lest at any time they should be converted, and their sins be forgiven them.
13 Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?
And he saith to them, Know ye not this parable? and how will ye know all parables?
14 Såmannen sår ordet.
The sower soweth the word.
15 Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
Now these are they by the road side; where the word is sown; and when they have heard, immediately Satan cometh, and taketh away the word sown on their hearts:
16 Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,
and these in like manner are they who were sown on the rocky soil; who when they have heard the word, instantly with joy receive it;
17 og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.
and have no root in themselves, but are temporary professors: afterwards, when tribulation cometh or persecution for the word’s sake, immediately they are offended.
18 Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,
And those are the sown among the thorns; such as are hearers of the word;
19 og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt. (aiōn g165)
but the anxious cares of this world, and the seducing nature of wealth, and inordinate desires after other things entering in, choke the word, and it becometh unfruitful. (aiōn g165)
20 Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.
And these are they who are sown on the good ground, such as hear the word, and receive it, and bring forth fruit, some thirty fold, and some sixty, and some an hundred.
21 Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
And he said unto them, Is a lamp brought out to be put under a bushel, or under a bed, and not to be placed on a stand?
22 For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
For there is nothing hid, but that it should be brought to light, nor is any thing concealed, but that it should come into open day.
23 Om nogen har ører å høre med, han høre!
If any man hath ears to hear, let him hear.
24 Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
And he said unto them, Take heed what ye hear: with the measure ye mete, shall it be measured back to you; and something over shall be given to you that hear.
25 For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
For to him that hath, there shall more be given to him; but he that hath not, even that which he hath shall be taken away from him.
26 Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
And he said, The kingdom of heaven is of that kind, as if a man should cast seed into his field;
27 og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
and sleep and rise, night and day, and the sown corn should sprout, and grow into length, he knoweth not how:
28 Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
for the earth, naturally prolific, beareth fruit; first the blade, then the ear, then the full corn in the ear.
29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
But when the grain is ready, immediately he putteth in the sickle, because harvest is come.
30 Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
And he said, To what shall I liken the kingdom of God, and under what parabolic figure shall I represent it?
31 Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
It is like a grain of mustard, which when it is sown in the earth, is among the least of all the seeds which are upon the earth:
32 og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
but when it is sown, it groweth up and becomes greater than all herbaceous plants, and produceth vast branches; so that the birds of the air may roost under the shadow of it.
33 Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
And with many such like parables spake he to them the word.
34 og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.
And without a parable spake he not unto them; but in private he explained them all to his disciples.
35 Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
And the same day he saith unto them, as the evening shut in, Let us pass over to the other side.
36 Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
And sending the multitude away, they took him just as he was in the vessel; and there were also some other little vessels with him.
37 Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
And a great hurricane arose, and the waves broke into the vessel, so that it was now full of water:
38 Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
and he was in the stern, sleeping on a pillow: and they awoke him, and say unto him, Master, is it no concern to thee that we are perishing?
39 Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
And rising, he with authority charged the wind, and said to the sea, Silence! be still! And the wind subsided, and there was a great calm.
40 Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
And he said to them, Why are ye so timorous? How is it that ye have not confidence?
41 Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?
And they were filled with the most reverential awe, and said one to another, What manner of man is this, that even the wind and the sea obey him?
