Lukas 22
1 Men de usyrede brøds høitid, som kalles påske, var nær;
Əmdi petir nan ⱨeyti («ɵtüp ketix ⱨeyti» dǝpmu atilidu) yeⱪinlixip ⱪalƣanidi.
2 og yppersteprestene og de skriftlærde søkte råd til å få ryddet ham av veien; for de fryktet for folket.
Bax kaⱨinlar wǝ Tǝwrat ustazliri uni ɵlümgǝ mǝⱨkum ⱪilixⱪa amal izdǝp yürǝtti; qünki ular hǝlⱪtin ⱪorⱪatti.
3 Men Satan fór inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv,
Xu pǝyttǝ on ikkiylǝndin biri bolƣan, Ixⱪariyot dǝp atalƣan Yǝⱨudaning kɵngligǝ Xǝytan kirdi.
4 og han gikk bort og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvorledes han skulde forråde ham til dem.
U berip bax kaⱨinlar wǝ ibadǝthana pasiban bǝgliri bilǝn Əysani ⱪandaⱪ ⱪilip ularƣa tutup berix üstidǝ mǝsliⱨǝtlǝxti.
5 Og de blev glade, og lovte å gi ham penger,
Ular intayin hux bolup, Yǝⱨudaƣa pul berixkǝ kelixti.
6 og han gav sitt tilsagn og søkte leilighet til å forråde ham til dem uten opstyr.
Yǝⱨuda maⱪul bolup, uni halayiⱪtin ayrim ⱪalƣanda ularƣa tutup berixkǝ muwapiⱪ pursǝt izdǝxkǝ kirixti.
7 Så kom de usyrede brøds dag, da påskelammet skulde slaktes.
Əmdi petir nan ⱨeytining [birinqi] küni yetip kǝlgǝnidi. Xu küni «ɵtüp ketix ⱨeyti»ƣa atap ⱪurbanliⱪ [ⱪoza] soyulatti.
8 Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: Gå bort og gjør i stand påskelammet for oss, så vi kan ete det!
Xuning bilǝn Əysa Petrus bilǝn Yuⱨannaƣa: — Berip bizgǝ ɵtüp ketix ⱨeytining [ⱪozisini] birgǝ yegili tǝyyarlanglar, — dǝp ularni ǝwǝtti.
9 De sa til ham: Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?
— Ⱪǝyǝrdǝ tǝyyarliximizni halaysǝn? — dǝp soridi ular.
10 Han sa til dem: Se, når I kommer inn i byen, skal det møte eder en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn,
U ularƣa mundaⱪ dedi: — Xǝⱨǝrgǝ kirsǝnglar, mana u yǝrdǝ kozida su kɵtürüwalƣan bir ǝr kixi silǝrgǝ uqraydu. Uning kǝynidin mengip u kirgǝn ɵygǝ kiringlar.
11 og si til husbonden: Mesteren sier til dig: Hvor er det herberge der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?
Wǝ ɵy igisigǝ: «Ustaz: — Muhlislirim bilǝn ɵtüp ketix ⱨeytining tamiⱪini yǝydiƣan meⱨmanhana ɵy ⱪǝyǝrdǝ? — dǝp sorawatidu» dǝnglar.
12 Så skal han vise eder en stor sal med benker og hynder; der skal I gjøre det i stand.
U silǝrni baxlap üstünki ⱪǝwǝttiki rǝtlǝngǝn sǝrǝmjanlaxturulƣan qong bir eƣiz ɵyni kɵrsitidu. Mana xu yǝrdǝ tǝyyarliⱪ ⱪilip turunglar.
13 De gikk da avsted, og fant det så som han hadde sagt dem; og de gjorde i stand påskelammet.
Xuning bilǝn ikkisi beriwidi, ⱨǝmmǝ ixlar uning eytⱪinidǝk bolup qiⱪti. Ular xu yǝrdǝ ɵtüp ketix ⱨeytining tamiⱪini tǝyyarlaxti.
14 Og da timen kom, satte han sig til bords, og apostlene med ham.
Əmdi waⱪti-saiti kǝlgǝndǝ, Əysa dastihanda olturdi; on ikki rosul uning bilǝn billǝ olturuxti.
15 Og han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet efter å ete dette påskelam med eder før jeg lider;
Andin u ularƣa: — Mǝn azab qekixtin ilgiri, silǝr bilǝn ɵtüp ketix ⱨeytining bu tamiⱪiƣa ⱨǝmdastihanda boluxⱪa tolimu intizar bolup kǝlgǝnidim.
16 for jeg sier eder: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.
Qünki silǝrgǝ eytayki, bu ⱨeyt ziyapitining [ǝⱨmiyiti] Hudaning padixaⱨliⱪida ǝmǝlgǝ axurulmiƣuqǝ, mǝn buningdin ⱪayta yemǝymǝn, — dedi.
17 Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellem eder!
Andin u bir jamni ⱪoliƣa elip, tǝxǝkkür eytti wǝ muhlisliriƣa: — Buni elip aranglarda tǝⱪsim ⱪilip [iqinglar].
18 For jeg sier eder: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.
Qünki xuni eytayki, mundin keyin Hudaning padixaⱨliⱪi kǝlmigüqǝ, ⱨǝrgiz üzüm xǝrbitidin ⱪǝt’iy iqmǝymǝn, — dedi.
19 Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!
Andin u bir tal nanni ⱪoliƣa elip, Hudaƣa tǝxǝkkür eytti wǝ uni oxtup, ularƣa ülǝxtürüp berip: — Bu mening silǝr üqün pida bolidiƣan tenimdur. Meni ǝslǝp turux üqün buningdin yǝnglar, — dedi.
20 Likeså kalken, efterat de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder.
U xuningdǝk tamaⱪtin keyinki jamni ⱪoliƣa elip mundaⱪ dedi: — Bu jamdiki xarab mening silǝr üqün tɵkülidiƣan ⱪenimda bolƣan yengi ǝⱨdidur.
21 Men se, hans hånd som forråder mig, er med mig over bordet.
Lekin mana, meni tutup bǝrgüqining ⱪoli mening bilǝn bir dastihandidur.
22 For Menneskesønnen går vel bort, som bestemt er; men ve det menneske ved hvem han blir forrådt!
Wǝ Insan’oƣli dǝrwǝⱪǝ ɵzi toƣrisida bekitilgǝndǝk [alǝmdin] ketidu; biraⱪ Insan’oƣlining tutup berilixigǝ wasitiqi bolƣan adǝmning ⱨaliƣa way!
23 De begynte da å spørre hverandre om hvem av dem det vel kunde være som skulde gjøre denne gjerning.
Andin muhlislar bir-biridin: — Arimizda zadi kim muxundaⱪ ixni ⱪilixi mumkin? — dǝp munazirigǝ qüxüp ketixti.
24 Det blev også en trette mellem dem om hvem av dem skulde gjelde for å være størst.
Əmdi ularning arisida ⱪaysimiz ǝng uluƣ saniliximiz kerǝk degǝn talax-tartix pǝyda boldi.
25 Da sa han til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere.
U ularƣa mundaⱪ dedi: — Əllǝrdiki padixaⱨlar ⱪol astidiki hǝlⱪ üstidin buyruⱪwazliⱪ ⱪilip idarǝ ⱪilidu, ularning üstidiki ⱨoⱪuⱪdarliri «hǝlⱪpǝrwǝr» dǝp atilidu.
26 Så er det ikke med eder; men den største blandt eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.
Biraⱪ silǝr xundaⱪ bolmanglar; bǝlki aranglardiki ǝng mǝrtiwiliki ɵzini ǝng kiqikidǝk ⱨesablisun wǝ yetǝkqi bolƣanlar [ⱨǝmmǝylǝngǝ] hizmǝtkardǝk bolsun.
27 For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblandt eder.
Kim mǝrtiwilik, dastihanda olturƣanmu yaki dastihandiki kütküqimu? Dastihanda olturƣini ǝmǝsmu? Biraⱪ mǝn bolsam aranglarda hizmitinglarda bolƣuqi kütküqidǝkturmǝn.
28 Men I er de som har holdt ut hos mig i mine prøvelser,
Silǝr bolsanglar, beximƣa sinaⱪlar kǝlgǝndǝ baxtin-ahir mǝn bilǝn billǝ ⱨǝmraⱨ bolƣansilǝr.
29 og jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt mig det,
Wǝ huddi Atam manga padixaⱨliⱪ ⱨoⱪuⱪi bekitkǝndǝk, mǝn silǝrgimu xundaⱪ bekitimǝn.
30 så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.
Xuning bilǝn silǝr mening padixaⱨliⱪimda mǝn bilǝn bir dastihanda yǝp-iqisilǝr wǝ tǝhtlǝrdǝ olturup, Israilning on ikki ⱪǝbilisi üstidin ⱨɵküm qiⱪirisilǝr.
31 Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete;
Rǝb yǝnǝ [Petrusⱪa]: — «Əy Simon, Simon! Mana, Xǝytan ⱨǝmminglarni huddi buƣday tasⱪiƣandǝk tasⱪap sinaxni tiligǝn.
32 men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender dig, da styrk dine brødre!
Lekin etiⱪading yoⱪimisun dǝp sanga dua ⱪildim. Əmdi sǝn towa ⱪilip tüz yolƣa ⱪaytⱪandin keyin, ⱪerindaxliringni mustǝⱨkǝmligin» — dedi.
33 Men han sa til ham: Herre! med dig er jeg rede til å gå både i fengsel og i død.
— I Rǝb, — dedi Petrus, — Mǝn sǝn bilǝn billǝ zindanƣa taxlinip, billǝ ɵlümgǝ berixⱪa tǝyyarmǝn!
34 Da sa han: Jeg sier dig, Peter: Hanen skal ikke gale idag før du tre ganger har nektet at du kjenner mig.
U uningƣa: — I Petrus, sanga eytayki, bügün horaz qilliƣuqǝ, sǝn «Uni tonumaymǝn» dǝp mǝndin üq ⱪetim tanisǝn, dedi.
35 Og han sa til dem: Da jeg sendte eder ut uten pung og skreppe og sko, fattedes eder da noget? De sa: Nei, intet.
Andin, u ulardin: — Silǝrni ⱨǝmyansiz, hurjunsiz wǝ kǝxsiz [sǝpǝrgǝ] ǝwǝtkinimdǝ silǝrning birǝr nǝrsǝnglar kǝm bolup ⱪalƣanmu? — dǝp soridi. Ular: — Yaⱪ, dedi.
36 Han sa da til dem: Men nu skal den som har pung, ta den med, likeså skreppe, og den som ikke har sverd, han selge sin kappe og kjøpe sig et!
Xuning bilǝn u ularƣa: — Lekin ⱨazir ⱨǝr kimning ⱨǝmyani bolsa, uni alsun; xundaⱪ ⱨǝm hurjuni bolsa, uni alsun wǝ bir kimning ⱪiliqi bolmisa, qapinini setip birdin ⱪiliq alsun.
37 For jeg sier eder at dette som er skrevet, må opfylles på mig, dette ord: Og han blev regnet blandt ugjerningsmenn; for det som er sagt om mig, er til ende.
Qünki mǝn silǝrgǝ xuni eytayki, [muⱪǝddǝs yazmilarda]: «U jinayǝtqilǝr ⱪatarida sanilidu» dǝp pütülgǝn sɵz mǝndǝ qoⱪum ǝmǝlgǝ axurulidu. Qünki mening toƣramdiki barliⱪ ixlar toluⱪ ǝmǝlgǝ axmay ⱪalmaydu — dedi.
38 Da sa de: Herre! se, her er to sverd. Men han sa til dem: Det er nok.
— I Rǝb, ⱪariƣin, bu yǝrdǝ ikki ⱪiliq bar ikǝn, dedi ular. — Boldi, yetidu! — dedi u ularƣa.
39 Og han gikk ut og vandret efter sedvane til Oljeberget; men hans disipler fulgte og med ham.
Andin u qiⱪip, aditi boyiqǝ Zǝytun teƣiƣa yol aldi; uning muhlisliri uningƣa ǝgixip bardi.
40 Og da han kom til stedet, sa han til dem: Bed at I ikke må komme i fristelse!
U yǝrgǝ yetip barƣanda u ularƣa: — Azdurulmasliⱪinglar üqün dua ⱪilinglar, — dedi.
41 Og han slet sig fra dem så lang som et stenkast, og falt på kne, bad og sa:
Andin, ulardin bir tax etimiqǝ neriraⱪ berip, tizlinip turup:
42 Fader! om du vil, da la denne kalk gå mig forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din!
— I Ata, halisang, bu ⱪǝdǝⱨni mǝndin elip kǝtkǝysǝn. Lekin mening ǝmǝs, bǝlki Sening iradǝng ada ⱪilinsun — dǝp dua ⱪildi;
43 Og en engel fra himmelen åpenbarte sig for ham og styrket ham.
wǝ asmandin bir pǝrixtǝ uningƣa kɵrünüp uni ⱪuwwǝtlǝndürdi.
44 Og han kom i dødsangst og bad enda heftigere, og hans sved blev som blodsdråper, som falt ned på jorden.
U ⱪattiⱪ azabta tolƣinip tehimu ihlasliⱪ bilǝn dua ⱪiliwǝrdi. Buning bilǝn uning tǝrliri yǝrgǝ tɵkülgǝn ⱪan tamqiliridǝk qüxüxkǝ baxlidi.
45 Så stod han op fra bønnen og kom til sine disipler og fant dem sovende av bedrøvelse,
Andin duasini tügitip, ornidin turup, muhlislirining yeniƣa kǝldi. Ularning ƣǝmgǝ qɵküp ⱨalsizlinip mügdǝp ⱪalƣanliⱪini kɵrüwidi, ularƣa:
46 og han sa til dem: Hvorfor sover I? Stå op og bed at I ikke må komme i fristelse!
— Uhlap ⱪalƣininglar nemisi? Azduruluxtin saⱪlinix üqün ⱪopup dua ⱪilinglar, — dedi.
47 Mens han ennu talte, se, da kom en flokk, og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem og trådte nær til Jesus for å kysse ham.
Uning sɵzi tehi ayaƣlaxmastinla, bir top adǝmlǝr pǝyda boldi. Ularni baxlap kǝlgüqi on ikkǝylǝndin biri bolƣan Yǝⱨuda degǝn kixi idi; u Əysaƣa [salam berip] sɵygili ⱪexiƣa bardi.
48 Men Jesus sa til ham: Judas! forråder du Menneskesønnen med et kyss?
Əysa uningƣa: — Əy Yǝⱨuda, bir sɵyüx bilǝn Insan’oƣlini tutup berǝrsǝnmu? — dedi.
49 Da nu de som var om ham, så hvad som vilde skje, sa de: Herre! skal vi slå til med sverd?
Wǝ Əysaning ǝtrapidikilǝr nemǝ ix yüz beridiƣanliⱪini bilip yetip: — I Rǝb, ⱪiliq bilǝn uraylimu? — dedi.
50 Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hugg det høire øre av ham.
Wǝ ulardin biri [ⱪiliqini kɵtürüp], bax kaⱨinning qakiriƣa urup, ong ⱪuliⱪini xiliwǝtti.
51 Men Jesus svarte og sa: La dem bare gå så vidt! Og han rørte ved hans øre og lægte ham.
Biraⱪ Əysa buningƣa jawabǝn: — Boldi, tohta! — dedi; u ⱪolini uzitip ⱪuliⱪiƣa tǝgküzüp, uni saⱪaytti.
52 Og Jesus sa til yppersteprestene og høvedsmennene over tempel-vakten og de eldste som var kommet imot ham: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker;
Əysa ɵzini tutⱪili kǝlgǝn bax kaⱨinlar, pasiban bǝgliri wǝ aⱪsaⱪallarƣa ⱪarap: — Bir ⱪaraⱪqini tutidiƣandǝk ⱪiliq-toⱪmaⱪlarni kɵtürüp kǝpsilǝrƣu?
53 da jeg daglig var hos eder i templet, rakte I ikke eders hender ut mot mig. Men dette er eders time og mørkets makt.
Muⱪǝddǝs ibadǝthanida ⱨǝr küni silǝr bilǝn billǝ idim, silǝr ⱪol salmidinglar. Ⱨazir bu silǝrgǝ tǝwǝ bolƣan waⱪit-saǝttur wǝ ⱪarangƣuluⱪning ⱨɵküm sürüxidur — dedi.
54 Da de nu hadde grepet ham, drog de avsted med ham og førte ham inn i yppersteprestens hus; og Peter fulgte langt bakefter.
Ular Əysani tutuwelip, bax kaⱨinning ɵyigǝ elip kelixti. Petrus yiraⱪtin ǝgixip mangdi.
55 De hadde tendt en ild midt i gårdsrummet og satt der sammen, og Peter satt midt iblandt dem.
Əmdi ular ⱨoylining otturisida ot yeⱪip qɵrisidǝ [issinip] olturƣanda, Petrus ularning arisiƣa kirip olturdi.
56 Men en tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset, og stirret på ham og sa: Også denne var med ham.
Andin otning nurida uning olturƣinini kɵrgǝn bir dedǝk uningƣa tikilip ⱪarap turup: — Bu adǝmmu Əysa bilǝn billǝ idi, — dedi.
57 Men han fornektet ham og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne!
Lekin u tenip: — Əy hotun, uni tonumaymǝn! — dedi.
58 Litt efter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske! jeg er ikke det.
Andin uzun ɵtmǝy, yǝnǝ birǝylǝn uni kɵrüp: — Sǝnmu ulardin ikǝnsǝn, — dedi. Lekin Petrus: — Əy buradǝr, undaⱪ ǝmǝsmǝn! — dedi.
59 Og omkring én time efter stadfestet en annen det og sa: Sannelig, også denne var med ham; han er jo en galileer.
Andin bir saǝtqǝ ɵtkǝndǝ baxⱪa birǝylǝn: — Dǝrⱨǝⱪiⱪǝt, bu ⱨǝm uning bilǝn billǝ idi; qünki umu Galiliyǝliktur, — dǝp qing turuwaldi.
60 Men Peter sa: Menneske! jeg forstår ikke hvad det er du mener! Og straks, mens han ennu talte, gol hanen.
Lekin Petrus: — Ⱨǝy buradǝr, nemǝ dǝwatⱪiningni bilmǝymǝn! — dedi. Wǝ uning sɵzi ayaƣlaxmastinla, horaz qillidi.
61 Og Herren vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer idag, skal du fornekte mig tre ganger.
Əmdi Rǝb kǝynigǝ burulup, Petrusⱪa tikilip ⱪarap ⱪoydi. Xuning bilǝn Petrus Rǝbning sɵzini, yǝni: «Bügün horaz qillaxtin ilgiri sǝn mǝndin üq ⱪetim tanisǝn» degǝnlikini yadiƣa kǝltürdi.
62 Og han gikk ut og gråt bitterlig.
Wǝ u taxⱪiriƣa qiⱪip ⱪattiⱪ yiƣlap kǝtti.
63 Og mennene som holdt Jesus, spottet ham og slo ham,
Əmdi Əysani tutup turuwatⱪanlar uni mǝshirǝ ⱪilixⱪa wǝ sawap-dumbilaxⱪa baxlidi;
64 og de kastet et klæde over ham og spurte ham og sa: Spå nu: Hvem var det som slo dig?
uning kɵzlirini tengip uningdin: — Seni urƣan kimdu? Ⱪeni, bexarǝt bǝrgin! — dǝp soraxti
65 Og mange andre spottord talte de til ham.
wǝ uningƣa buningdin baxⱪa yǝnǝ nurƣun ⱨaⱪarǝtlǝrni yaƣdurdi.
66 Da det nu blev dag, samledes folkets eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og de førte ham frem i sitt rådsmøte
Tang atⱪanda, hǝlⱪ aⱪsaⱪalliri, yǝni bax kaⱨinlar wǝ Tǝwrat ustazliri yiƣilixti. Ular uni ɵz kengǝxmisigǝ elip berip
67 og sa: Er du Messias, da si oss det! Men han sa til dem: Om jeg sier eder det, tror I det ikke;
uningdin: — Eytǝ, sǝn Mǝsiⱨmu? — dǝp soraxti. U ularƣa jawabǝn: — Silǝrgǝ eytsammu, ⱪǝt’iy ixǝnmǝysilǝr.
68 og om jeg spør, svarer I ikke.
Silǝrdin birǝr soal sorisam, ⱨeq jawab bǝrmǝysilǝr.
69 Men fra nu av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høire hånd.
Lekin bu waⱪittin baxlap Insan’oƣli Ⱨǝmmigǝ Ⱪadirning ong yenida olturidu, — dedi.
70 Da sa de alle: Er du da Guds Sønn? Han sa til dem: I sier det; jeg er det.
— Undaⱪta, sǝn Hudaning Oƣli ikǝnsǝn-dǝ? — deyixti ular. U: — Degininglardǝk mǝn xudurmǝn! — dǝp jawab bǝrdi.
71 Da sa de: Hvad skal vi mere med vidnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans munn.
Xuning bilǝn ular: — Əmdi baxⱪa guwaⱨqiliⱪning bizgǝ nemǝ ⱨajiti? Qünki ɵzimiz uning ɵz aƣzidin qiⱪⱪinini angliduⱪ! — deyixti.
