Lukas 20
1 Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste
And it happened that, on one of the days when he was teaching the people in the temple and preaching the Gospel, the leaders of the priests, and the scribes, gathered together with the elders,
2 og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?
and they spoke to him, saying: “Tell us, by what authority do you do these things? Or, who is it that has given you this authority?”
3 Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:
And in response, Jesus said to them: “I will also question you about one word. Respond to me:
4 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
The baptism of John, was it from heaven, or of men?”
5 Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?
So they discussed it among themselves, saying: “If we say, ‘From heaven,’ he will say, ‘Then why did you not believe him?’
6 Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.
But if we say, ‘Of men,’ the whole people will stone us. For they are certain that John was a prophet.”
7 Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
And so they responded that they did not know where it was from.
8 Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
And Jesus said to them, “Neither will I tell you by what authority I do these things.”
9 Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.
Then he began to tell the people this parable: “A man planted a vineyard, and he loaned it to settlers, and he was on a sojourn for a long time.
10 Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.
And in due time, he sent a servant to the farmers, so that they would give to him from the fruit of the vineyard. And they beat him and drove him away, empty-handed.
11 Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.
And he continued to send another servant. But beating him and treating him with contempt, they likewise sent him away, empty-handed.
12 Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.
And he continued to send a third. And wounding him also, they drove him away.
13 Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.
Then the lord of the vineyard said: ‘What shall I do? I will send my beloved son. Perhaps when they have seen him, they will respect him.’
14 Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!
And when the settlers had seen him, they discussed it among themselves, saying: ‘This one is the heir. Let us kill him, so that the inheritance will be ours.’
15 Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?
And forcing him outside of the vineyard, they killed him. What, then, will the lord of the vineyard do to them?”
16 Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
“He will come and destroy those settlers, and he will give the vineyard to others.” And upon hearing this, they said to him, “Let it not be.”
17 Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?
Then, gazing at them, he said: “Then what does this mean, which is written: ‘The stone which the builders have rejected, the same has become the head of the corner?’
18 Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
Everyone who falls on that stone will be shattered. And anyone upon whom it falls will be crushed.”
19 Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.
And the leaders of the priests, and the scribes, were seeking to lay hands on him in that same hour, but they feared the people. For they realized that he had spoken this parable about them.
20 Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.
And being attentive, they sent traitors, who would pretend that they were just, so that they might catch him in his words and then hand him over to the power and authority of the procurator.
21 Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;
And they questioned him, saying: “Teacher, we know that you speak and teach correctly, and that you do not consider anyone’s status, but you teach the way of God in truth.
22 er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
Is it lawful for us to pay the tribute to Caesar, or not?”
23 Men han merket deres list og sa til dem:
But realizing their deceitfulness, he said to them: “Why do you test me?
24 Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.
Show me a denarius. Whose image and inscription does it have?” In response, they said to him, “Caesar’s.”
25 Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
And so, he said to them: “Then repay the things that are Caesar’s, to Caesar, and the things that are God’s, to God.”
26 Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.
And they were not able to contradict his word before the people. And being amazed at his answer, they were silent.
27 Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
Now some of the Sadducees, who deny that there is a resurrection, approached him. And they questioned him,
28 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
saying: “Teacher, Moses wrote for us: If any man’s brother will have died, having a wife, and if he does not have any children, then his brother should take her as his wife, and he should raise up offspring for his brother.
29 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.
And so there were seven brothers. And the first took a wife, and he died without sons.
30 Og den annen
And the next one married her, and he also died without a son.
31 og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.
And the third married her, and similarly all seven, and none of them left behind any offspring, and they each died.
32 Til sist døde også kvinnen.
Last of all, the woman also died.
33 Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
In the resurrection, then, whose wife will she be? For certainly all seven had her as a wife.”
And so, Jesus said to them: “The children of this age marry and are given in marriage. (aiōn g165)
35 men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; (aiōn g165)
Yet truly, those who shall be held worthy of that age, and of the resurrection from the dead, will neither be married, nor take wives. (aiōn g165)
36 for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.
For they can no longer die. For they are equal to the Angels, and they are children of God, since they are children of the resurrection.
37 Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;
For in truth, the dead do rise again, as Moses also showed beside the bush, when he called the Lord: ‘The God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.
And so he is not the God of the dead, but of the living. For all are alive to him.”
39 Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.
Then some of the scribes, in response, said to him, “Teacher, you have spoken well.”
40 For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.
And they no longer dared to question him about anything.
41 Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?
But he said to them: “How can they say that the Christ is the son of David?
42 David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,
Even David himself says, in the book of Psalms: ‘The Lord said to my Lord, sit at my right hand,
43 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
until I set your enemies as your footstool.’
44 David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?
Therefore, David calls him Lord. So how can he be his son?”
45 Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:
Now in the hearing of all the people, he said to his disciples:
46 Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;
“Be cautious of the scribes, who choose to walk in long robes, and who love greetings in the marketplace, and the first chairs in the synagogues, and the first places at table during feasts,
47 de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.
who devour the houses of widows, feigning long prayers. These will receive the greater damnation.”
