Lukas 2
1 Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.
Pea pehē, naʻe fai ʻae fono ʻe Sisa ʻAokositusi, ʻi he ngaahi ʻaho ko ia, ke tohi ʻae kakai kotoa pē ʻoe puleʻanga.
2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.
(Pea naʻe fuofua fai ʻae tohi ni ʻi he pule ʻa Kilinio ʻi Silia.)
3 Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.
Pea naʻe taki taha ʻalu ʻae kakai kotoa pē ki hono potu, ke tohi ai ia.
4 Men også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,
Pea ʻalu hake foki ʻa Siosefa mei Kāleli, mei he kolo ko Nāsaleti, ki Siutea, ki he Kolo ʻo Tevita, ʻoku ui ko Petelihema; (he naʻa ne ʻoe fale mo e faʻahinga ʻo Tevita; )
5 for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig.
Ke tohi ia mo hono uaifi ko Mele, naʻe fakanofo, kuo feitama ia.
6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.
Pea naʻe lolotonga ʻena ʻi ai, pea pehē, kuo kakato hono ngaahi ʻaho ke fāʻele ai ia.
7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget.
Pea fāʻeleʻi ʻe ia ʻae tama ko hono ʻolopoʻou, pea ne takatakai ʻaki ia ʻae kofu, ʻo fakatokoto ia ʻi he ʻaiʻanga kai ʻoe manu; koeʻuhi naʻe ʻikai te nau hao ʻi he fale talifononga.
8 Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.
Pea naʻe ʻi he fonua ko ia ʻae kau tauhi sipi ʻoku nofo ʻi he ngoue, ʻo leʻohi ʻenau fanga sipi ʻi he poʻuli.
9 Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet.
Pea ʻiloange, naʻe tuʻu mai kiate kinautolu ʻae ʻāngelo ʻae ʻEiki, pea malama ʻae nāunau ʻoe ʻEiki ʻo takatakai ʻakinautolu: pea naʻa nau manavahē ʻaupito.
10 Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!
Pea pehē ʻe he ʻāngelo kiate kinautolu, “ʻOua ʻe manavahē: vakai, he ʻoku ou ʻomi kiate kimoutolu ʻae ongoongolelei ʻoe fiefia lahi, ʻaia ʻe hoko ki he kakai fulipē.
11 Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.
He kuo ʻaloʻi kiate kimoutolu ʻi he ʻaho ni, ʻi he Kolo ʻo Tevita, ʻae Fakamoʻui, ʻaia ko Kalaisi ko e ʻEiki.
12 Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.
Pea ko e fakaʻilonga eni kiate kimoutolu; te mou ʻilo ʻae tamasiʻi kuo takatakai ʻaki ia ʻae kofu, pea tokoto ia ʻi he ʻaiʻanga kai ʻoe manu.”
13 Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:
Pea fakafokifā pe kuo ʻi he ʻāngelo ʻae tokolahi ʻoe kau ʻāngelo mei he langi, ʻonau fakamālō ki he ʻOtua, ʻo pehē,
14 Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!
“Fakafetaʻi ki he ʻOtua ʻi ʻolunga, Pea ʻi māmani ʻae melino, ko e ʻofa ki he kakai.”
15 Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!
Pea pehē, ʻi he liliu ange ʻae kau ʻāngelo ki he langi meiate kinautolu, naʻe fepehēʻaki ʻe he kau tauhi sipi, “Ke tau ō eni ki Petelihema, ʻo mamata ki he meʻa ni kuo fai, ʻaia kuo fakahā mai ʻe he ʻEiki kiate kitautolu.”
16 Og de skyndte sig og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;
Pea naʻa nau omi fakavave, ʻo ʻilo ʻa Mele, mo Siosefa, mo e tama ʻoku tokoto ʻi he ʻaiʻanga kai ʻoe manu.
17 og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.
Pea kuo nau mamata, pea nau ongoongoa ʻae lea naʻe fakahā kiate kinautolu ʻi he tama ni.
18 Og alle som hørte det, undret sig over det som blev dem sagt av hyrdene;
Pea ofo ai ʻakinautolu kotoa pē naʻe fanongo ʻi he ngaahi meʻa ko ia naʻe fakahā ʻe he kau tauhi sipi kiate kinautolu.
19 men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.
Ka naʻe faʻoa ʻe Mele ʻae ngaahi meʻa ni kotoa pē ki hono loto, ʻo fifili ki ai.
20 Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.
Pea naʻe liu mai ʻae kau tauhi sipi, ʻo fakamālō mo fakafetaʻi ki he ʻOtua, koeʻuhi ko e ngaahi meʻa kotoa pē kuo nau fanongo mo mamata ai, ʻo hangē ko ia ne fakahā kiate kinautolu.
21 Og da åtte dager var til ende, og han skulde omskjæres, blev han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han blev undfanget i mors liv.
Pea ʻi heʻene kakato ʻae ʻaho ʻe valu naʻe kamu ʻae tama, pea ui hono huafa ko Sisu, ʻaia naʻe fakahingoa ʻe he ʻāngelo kae teʻeki tuituʻia ia ʻi he manāva.
22 Og da deres renselses-dager efter Mose lov var til ende, førte de ham op til Jerusalem for å stille ham frem for Herren -
Pea kuo hili ʻae ngaahi ʻaho ʻo ʻena fakamaʻa, ʻo fakatatau ki he fono ʻa Mōsese, naʻa nau ʻomi ia ki Selūsalema ke ʻatu [ia ]ki he ʻEiki;
23 som det er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren -
(ʻO hangē ko ia kuo tohi ʻi he fono ʻae ʻEiki, “Ko e tama kotoa pe, ʻae ʻolopoʻou, ʻe ui ia ko e tapu ki he ʻEiki;”)
24 og for å gi offer, efter det som er sagt i Herrens lov, et par turtelduer eller to due-unger.
Pea ke ʻatu ʻae feilaulau, ʻo fakatatau mo ia ʻoku fakahā mai ʻi he fono ʻae ʻEiki, “Ko e ongo kulukulu, pe ko e lupe mui ʻe ua.”
25 Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham,
Pea vakai, naʻe ʻi Selūsalema ʻae tangata, ko Simione hono hingoa; pea naʻe angatonu ʻae tangata ko ia mo faʻa lotu, mo tatali ki he fiemālieʻanga ʻo ʻIsileli: pea naʻe ʻiate ia ʻae Laumālie Māʻoniʻoni.
26 og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.
Pea naʻe fakahā mai kiate ia ʻe he Laumālie Māʻoniʻoni, ʻe ʻikai mate ia, kaeʻoua ke ne mamata ki he Kalaisi ʻae ʻEiki.
27 Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven,
Pea haʻu ia ʻi he Laumālie ki he falelotu tatau ki hono anga ʻoe fono,
28 da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:
Naʻa ne toki toʻo hake ia ʻi hono nima, pea fakafetaʻi ki he ʻOtua, ʻo ne pehē,
29 Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord;
“ʻE ʻEiki, ko eni, ʻoku ke tukuange ʻa hoʻo tamaioʻeiki ke fononga ʻi he fiemālie, ʻO hangē ko hoʻo folofola:
30 for mine øine har sett din frelse,
He kuo mamata ʻa hoku mata ki hoʻo fakamoʻui,
31 som du har beredt for alle folks åsyn,
ʻAia kuo ke teuteu ʻi he ʻao ʻoe kakai kotoa pē;
32 et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.
Ko e maama ke fakamaamaʻaki ʻae Senitaile, Mo e nāunau ʻo hoʻo kakai ko ʻIsileli.”
33 Og hans far og hans mor undret sig over det som blev talt om ham.
Pea ofo ʻa Siosefa mo ʻene faʻē ʻi he ngaahi meʻa ko ia naʻe fakahā ʻiate ia.
34 Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;
Pea tāpuakiʻi ʻe Simione ʻakinaua, ʻo ne pehē ki heʻene faʻē ko Mele, “Vakai, kuo fokotuʻu ʻae tamasiʻi ni ko e tūkiaʻanga mo e toetuʻuʻanga ʻoe tokolahi ʻi ʻIsileli pea ko e fakaʻilonga ke lea kovi [ki ai];
35 men også din sjel skal et sverd gjennemstinge, forat mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.
koeʻuhi ke hā ai ʻae ngaahi mahalo ʻoe loto ʻoe tokolahi: (ʻio, ʻe tui pea ʻasi ʻae heletā ʻi ho laumālie foki.”)
36 Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand,
Pea naʻe ʻi ai ʻae fefine palōfita ko ʻAna, ko e ʻofefine ʻo Fanueli, ʻi he faʻahinga ʻo ʻAsa: naʻe lahi hono motuʻa, pea naʻa na nonofo mo [hono ]husepāniti ʻi he taʻu ʻe fitu talu ʻene tāupoʻou;
37 og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.
ka ka nofo ai pe ia ko e fefine ia kuo mate hono husepāniti, pea kuo valungofulu ma fā ʻae taʻu [ʻo ʻene motuʻa], pea ne ʻikai mahuʻi ia mei he falelotu lahi, ka naʻa ne ngāue ʻi he ʻaukai mo e faʻa lotu he pō mo e ʻaho.
38 Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
Pea ʻi heʻene haʻu ʻo feʻunga mo ia, naʻa ne ʻatu foki ʻae fakafetaʻi ki he ʻEiki, ʻo ne fakahā ia kiate kinautolu kotoa pē naʻe tatali ki he huhuʻi ʻi Selūsalema.
39 Og da de hadde fullført alt efter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.
Pea hili ʻena fai ʻae ngaahi meʻa kotoa pē, ʻo fakatatau ki he fono ʻae ʻEiki, naʻa nau foki mai ki Kāleli, ki hona kolo ko Nāsaleti.
40 Men barnet vokste og blev sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.
Pea tupu ʻae tamasiʻi, pea mālohi ʻi he laumālie, pea fonu ia ʻi he poto: pea naʻe ʻiate ia ʻae ʻofa ʻae ʻOtua.
41 Og hans foreldre drog hvert år til Jerusalem til påskefesten.
Pea naʻe ʻalu ʻene mātuʻa ʻi he taʻu kotoa pē ki Selūsalema, ki he kātoanga [ʻoe Lakaatu].
42 Og da han var tolv år gammel, drog de der op, som det var skikk på høitiden;
Pea kuo hongofulu ma ua hono taʻu, pea nau ō hake ki Selūsalema, ʻo hangē ko hono anga ʻoe kātoanga.
43 og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, blev barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og hans foreldre visste ikke om det.
Pea kuo nau fakaʻosi ʻae ngaahi ʻaho, ka ʻi heʻenau liliu mai, naʻe nofo pe ʻae tama ko Sisu ʻi Selūsalema: pea naʻe ʻikai ʻilo ʻe Siosefa mo ʻene faʻē.
44 Men da de trodde at han var i reisefølget, kom de en dags reise frem, og lette efter ham blandt slektninger og kjenninger;
Ka naʻe mahalo ʻakinaua ʻoku ʻi he fononga ia, pea fononga ʻi he ʻaho ʻe taha; pea [toki ]kumi ia ʻi hona kāinga mo e kau fononga.
45 og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette efter ham.
Pea ʻi he ʻikai te na ʻilo ia, naʻa na foki atu ki Selūsalema, ko hono kumi.
46 Og det skjedde tre dager derefter, da fant de ham i templet; der satt han midt iblandt lærerne og hørte på dem og spurte dem,
Pea pehē, kuo hili ʻae ʻaho ʻe tolu, pea na [toki ]ʻilo ia ʻi he falelotu lahi, ʻoku nofo ʻi he haʻohaʻonga ʻoe kau akonaki, ʻo fakafanongo kiate kinautolu, mo fakafehuʻi kiate kinautolu.
47 og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar.
Pea ko kinautolu kotoa pē naʻe fanongo kiate ia, naʻa nau ofo ʻi heʻene poto mo ʻene tali ʻae fehuʻi.
48 Og da de så ham, blev de forferdet, og hans mor sa til ham: Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett efter dig med smerte.
Pea ʻi heʻena mamata kiate ia, ne na ofo ai ʻaupito: pea pehē ʻe heʻene faʻē kiate ia, “Tama, ko e hā kuo ke fai pehē ai kiate kimaua? Vakai, ko hoʻo tamai mo au kuo ma kumi koe ʻi he mamahi.”
49 Og han sa til dem: Hvorfor lette I efter mig? Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?
Pea pehē ʻe ia kiate kinaua, “Ko e hā ʻoku mo kumi ai au? ʻIkai te mo ʻilo ʻoku ʻaʻaku ke fai ʻae ngāue ʻa ʻeku Tamai?”
50 Men de forstod ikke det ord han talte til dem.
Ka naʻe ʻikai te na ʻilo [hono ʻuhinga ]ʻoe lea ne ne lea ʻaki kiate kinaua.
51 Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. Og hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte.
Pea ʻalu hifo ia mo kinaua, ʻo hoko ki Nāsaleti, pea anganofo ia kiate kinaua: ka naʻe faʻo ʻe heʻene faʻē ʻae ngaahi lea ni kotoa pē ki hono loto.
52 Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.
Pea tupulaki ʻae poto ʻia Sisu mo e lahi, pea naʻe ʻofeina ia ʻe he ʻOtua mo e tangata.
