< Lukas 18 >

1 Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.
Wǝ u ularƣa, boxaxmay, ⱨǝrdaim dua ⱪilip turux kerǝkliki toƣrisida bir tǝmsil kǝltürüp mundaⱪ dedi:
2 Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.
— «Mǝlum xǝⱨǝrdǝ bir sotqi bar ikǝn. U Hudadinmu ⱪorⱪmaydikǝn, adǝmlǝrgimu pǝrwa ⱪilmaydikǝn.
3 Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!
Xu xǝⱨǝrdǝ bir tul ayal bar ikǝn wǝ u daim sotqining aldiƣa kelip: «Əyibkardin ⱨǝⱪⱪimni elip bǝrgin» dǝp tǝlǝp ⱪilidikǝn.
4 Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,
U heli waⱪitⱪiqǝ uni rǝt ⱪiptu; biraⱪ keyin kɵnglidǝ: Hudadinmu ⱪorⱪmaymǝn, adǝmlǝrgimu pǝrwa ⱪilmaymǝn,
5 vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.
lekin bu tul hotun meni awarǝ ⱪilip ketiwatidu, uning manga qaplixiwelip meni ⱨalimdin kǝtküzüwǝtmǝsliki üqün ⱨǝrⱨalda uning dǝwayini sorap ⱪoyay!» — dǝp oylaptu».
6 Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!
Rǝb: Ⱪaranglar, adalǝtsiz bu sotqining nemǝ degǝnlirigǝ!
7 Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?
U xundaⱪ ⱪilƣan yǝrdǝ, Huda Ɵzigǝ keqǝ-kündüz nida ⱪiliwatⱪan talliƣan bǝndilirigǝ ⱪandaⱪ ⱪilar? Gǝrqǝ Huda Ɵz bǝndilirigǝ ⱨǝmdǝrd bolux bilǝn birgǝ [rǝzillikkǝ] uzunƣiqǝ sǝwr-taⱪǝt ⱪilsimu, ahirida bǝndilirining dǝrdigǝ yǝtmǝsmu?
8 Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?
Mǝn silǝrgǝ eytayki: U ularning dǝrdigǝ yetip naⱨayiti tezla ⱨǝⱪⱪini elip beridu! Lekin Insan’oƣli kǝlgǝndǝ yǝr yüzidǝ iman-ixǝnq tapalamdu? — dedi.
9 Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
U ɵzlirini ⱨǝⱪⱪaniy dǝp ⱪarap, baxⱪilarni kɵzigǝ ilmaydiƣan bǝzilǝrgǝ ⱪaritip, mundaⱪ bir tǝmsilni eytti:
10 To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.
— Ikki adǝm dua ⱪilƣili ibadǝthaniƣa beriptu. Biri Pǝrisiy, yǝnǝ biri bajgir ikǝn.
11 Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.
Pǝrisiy ɵrǝ turup ɵz-ɵzigǝ mundaⱪ dua ⱪiliptu: — «Əy Huda, mening baxⱪa adǝmlǝrdǝk bulangqi, adalǝtsiz, zinahor wǝ ⱨǝtta bu bajgirdǝk bolmiƣinim üqün sanga xükür!
12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
Ⱨǝr ⱨǝptidǝ ikki ⱪetim roza tutimǝn wǝ tapⱪanlirimning ondin bir ülüxini sǝdiⱪǝ ⱪilimǝn».
13 Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!
Biraⱪ ⱨeliⱪi bajgir yiraⱪta turup bexini kɵtürüp asmanƣa ⱪaraxⱪimu petinalmay mǝydisigǝ urup turup: «Əy Huda, mǝn muxu gunaⱨkarƣa rǝⱨim ⱪilƣaysǝn!» — dǝptu.
14 Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.
Mǝn silǝrgǝ xuni eytayki, bu ikkiylǝndin [Pǝrisiy] ǝmǝs, bǝlki [bajgir] kǝqürümgǝ erixip ɵyigǝ ⱪaytiptu. Qünki ⱨǝrkim ɵzini üstün tutsa tɵwǝn ⱪilinar, lekin kimki ɵzini tɵwǝn tutsa üstün kɵtürülǝr.
15 De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.
Əmdi ⱪolini tǝgküzsun dǝp, kixilǝr kiqik balilirinimu uning aldiƣa elip kelǝtti. Lekin buni kɵrgǝn muhlislar ularni ǝyiblidi.
16 Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.
Əmma Əysa balilarni yeniƣa qaⱪirip: Kiqik balilarni aldimƣa kǝlgili ⱪoyunglar, ularni tosuxmanglar. Qünki Hudaning padixaⱨliⱪi dǝl muxundaⱪlardin tǝrkib tapⱪandur.
17 Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.
Mǝn silǝrgǝ bǝrⱨǝⱪ xuni eytip ⱪoyayki: Kimki Hudaning padixaⱨliⱪini sǝbiy balidǝk ⱪobul ⱪilmisa, uningƣa ⱨǝrgiz kirǝlmǝydu, — dedi.
18 Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv? (aiōnios g166)
Mǝlum bir ⱨɵkümdar Əysadin: I yahxi ustaz, mǝnggülük ⱨayatⱪa waris bolmaⱪ üqün nemǝ ixni ⱪilixim kerǝk, — dǝp soridi. (aiōnios g166)
19 Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.
Lekin Əysa: Meni nemǝ üqün yahxi dǝysǝn? Yahxi bolƣuqi pǝⱪǝt birla, yǝni Hudadur.
20 Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.
Əmrlǝrni bilisǝn: — «Zina ⱪilma, ⱪatilliⱪ ⱪilma, oƣriliⱪ ⱪilma, yalƣan guwaⱨliⱪ bǝrmǝ, atangni wǝ anangni ⱨɵrmǝt ⱪil» — dedi.
21 Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.
— Bularning ⱨǝmmisigǝ kiqikimdin tartip ǝmǝl ⱪilip keliwatimǝn, — dedi u.
22 Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
Əysa buni anglap uningƣa: — Sǝndǝ yǝnǝ bir ix kǝm. Pütkül mal-mülkingni setip, pulini yoⱪsullarƣa ülǝxtürüp bǝrgin wǝ xundaⱪ ⱪilsang, ǝrxtǝ hǝzinǝng bolidu; andin kelip manga ǝgǝxkin! — dedi.
23 Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.
Əmma u bu gǝpni anglap tolimu ⱪayƣuƣa qɵmüp kǝtti; qünki u naⱨayiti bay idi.
24 Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!
Tolimu ⱪayƣuƣa qɵmüp kǝtkǝnlikini kɵrgǝn Əysa: — Mal-dunyasi kɵplǝrning Hudaning padixaⱨliⱪiƣa kirixi nemidegǝn tǝs-ⱨǝ!
25 For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
Tɵgining yingnining kɵzidin ɵtüxi bay adǝmning Hudaning padixaⱨliⱪiƣa kirixidin asandur! — dedi.
26 Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?
Buni angliƣanlar: — Undaⱪ bolsa, kim nijatⱪa erixǝlisun? — deyixti.
27 Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.
Əmma u jawabǝn: — Insanlarƣa mumkin bolmiƣan ixlar Hudaƣa mumkindur — dedi.
28 Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.
Əmdi Petrus: — Mana, biz bar-yoⱪimizni taxlap sanga ǝgǝxtuⱪ!? — dedi.
29 Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld
U ularƣa: — Mǝn silǝrgǝ bǝrⱨǝⱪ xuni eytayki, Hudaning padixaⱨliⱪi üqün ɵy-waⱪ ya ata-anisi ya ⱪerindaxliri ya ayali ya baliliridin waz kǝqkǝnlǝrning ⱨǝrbiri
30 uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv. (aiōn g165, aiōnios g166)
bu zamanda bularƣa kɵp ⱨǝssilǝp muyǝssǝr bolidu wǝ kelidiƣan zamandimu mǝnggülük ⱨayatⱪa erixmǝy ⱪalmaydu. — dedi. (aiōn g165, aiōnios g166)
31 Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.
Andin u on ikkǝylǝnni ɵz yeniƣa elip ularƣa mundaⱪ dedi: — Mana, biz ⱨazir Yerusalemƣa qiⱪiwatimiz wǝ pǝyƣǝmbǝrlǝrning Insan’oƣli toƣrisida pütkǝnlirining ⱨǝmmisi [xu yǝrdǝ] ǝmǝlgǝ axurulidu.
32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,
Qünki u yat ǝllǝrning ⱪoliƣa tapxurulidu wǝ ular uni mǝshirǝ ⱪilip, harlaydu, uning üstigǝ tüküridu;
33 og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.
ular uni ⱪamqiliƣandin keyin ɵltürüwetidu; wǝ u üqinqi küni ⱪayta tirilidu, — dedi.
34 Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
Biraⱪ ular bu sɵzlǝrdin ⱨeqnemini qüxǝnmidi. Bu sɵzning mǝnisi ulardin yoxurulƣan bolup, uning nemǝ eytⱪinini bilǝlmǝy ⱪaldi.
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.
Wǝ xundaⱪ ix boldiki, u Yeriho xǝⱨirigǝ yeⱪinlaxⱪanda, bir kor kixi yolning boyida olturup tilǝmqilik ⱪiliwatatti.
36 Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.
U kɵpqilikning ɵtüp ketiwatⱪanliⱪini anglap: — Nemǝ ix bolƣandu? — dǝp soridi.
37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
Hǝⱪ uningƣa: — Nasarǝtlik Əysa bu yǝrdin ɵtüp ketiwatidu, — dǝp hǝwǝr bǝrdi.
38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!
— I Dawutning oƣli Əysa, manga rǝⱨim ⱪilƣaysǝn! — dǝp warⱪirap kǝtti u.
39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!
Wǝ Əysaning aldida mengiwatⱪanlar uni: — Xük oltur! dǝp ǝyiblǝxti. Biraⱪ u: — I Dawutning oƣli, manga rǝⱨim ⱪilƣaysǝn! — dǝp tehimu ⱪattiⱪ warⱪiridi.
40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:
Əysa ⱪǝdimini tohtitip, uni aldiƣa baxlap kelixni buyrudi. Ⱪariƣu uningƣa yeⱪin kǝlgǝndǝ u uningdin:
41 Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!
— Sǝn meni nemǝ ⱪilip bǝr, dǝysǝn? — dǝp soridi. — I Rǝbbim, ⱪayta kɵridiƣan bolsam’idi! — dedi u.
42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.
Əysa uningƣa: — Kɵridiƣan bolƣin! Etiⱪading seni saⱪaytti, — dedi.
43 Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.
Wǝ uning kɵzi xuan eqildi; u Əysaƣa ǝgixip, yol boyi Hudani uluƣlap mangdi. Wǝ barliⱪ halayiⱪmu buni kɵrüp Hudaƣa mǝdⱨiyǝ oⱪudi.

< Lukas 18 >