Lukas 15
1 Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.
And pupplicans and synful men weren neiyynge to him, to here hym.
2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!
And the Farisees and scribis grutchiden, seiynge, For this resseyueth synful men, and etith with hem.
3 Da talte han denne lignelse til dem:
And he spak to hem this parable,
4 Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?
and seide, What man of you that hath an hundrith scheep, and if he hath lost oon of hem, whethir he leeueth not nynti and nyne in desert, and goith to it that perischide, til he fynde it?
5 Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,
And whanne he hath foundun it, he ioieth, and leyith it on hise schuldris; and he cometh hoom,
6 og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!
and clepith togidir hise freendis and neiyboris, and seith to hem, Be ye glad with me, for Y haue founde my scheep, that hadde perischid.
7 Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.
And Y seie to you, so ioye schal be in heuene on o synful man doynge penaunce, more than on nynti and nyne iuste, that han no nede to penaunce.
8 Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?
Or what womman hauynge ten besauntis, and if sche hath lost oo besaunt, whether sche teendith not a lanterne, and turneth vpsodoun the hows, and sekith diligentli, til that sche fynde it?
9 Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!
And whanne sche hath foundun, sche clepith togidir freendis and neiyboris, and seith, Be ye glad with me, for Y haue founde the besaunt, that Y hadde lost.
10 Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.
So Y seie to you, ioye schal be bifor aungels of God on o synful man doynge penaunce.
11 Og han sa: En mann hadde to sønner,
And he seide, A man hadde twei sones;
12 og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.
and the yonger of hem seide to the fadir, Fadir, yyue me the porcioun of catel, that fallith to me. And he departide to hem the catel.
13 Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.
And not aftir many daies, whanne alle thingis weren gederid togider, the yonger sone wente forth in pilgrymage in to a fer cuntre; and there he wastide hise goodis in lyuynge lecherously.
14 Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.
And aftir that he hadde endid alle thingis, a strong hungre was maad in that cuntre, and he bigan to haue nede.
15 Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;
And he wente, and drouy hym to oon of the citeseyns of that cuntre. And he sente hym in to his toun, to fede swyn.
16 og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.
And he coueitide to fille his wombe of the coddis that the hoggis eeten, and no man yaf hym.
17 Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!
And he turnede ayen to hym silf, and seide, Hou many hirid men in my fadir hous han plente of looues; and Y perische here thorouy hungir.
18 Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;
Y schal rise vp, and go to my fadir, and Y schal seie to hym, Fadir, Y haue synned in to heuene, and bifor thee;
19 jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!
and now Y am not worthi to be clepid thi sone, make me as oon of thin hirid men.
20 Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.
And he roos vp, and cam to his fadir. And whanne he was yit afer, his fadir saiy hym, and was stirrid bi mercy. And he ran, and fel on his necke, and kisside hym.
21 Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.
And the sone seide to hym, Fadir, Y haue synned in to heuene, and bifor thee; and now Y am not worthi to be clepid thi sone.
22 Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,
And the fadir seide to hise seruauntis, Swithe brynge ye forth the firste stoole, and clothe ye hym, and yyue ye a ryng in his hoond,
23 og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
and schoon on hise feet; and brynge ye a fat calf, and sle ye, and ete we, and make we feeste.
24 For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.
For this my sone was deed, and hath lyued ayen; he perischid, and is foundun. And alle men bigunnen to ete.
25 Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;
But his eldere sone was in the feeld; and whanne he cam, and neiyede to the hous, he herde a symfonye and a croude.
26 og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.
And he clepide oon of the seruauntis, and axide, what these thingis weren.
27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.
And he seide to hym, Thi brother is comun, and thi fadir slewe a fat calf, for he resseyuede hym saaf.
28 Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;
And he was wrooth, and wolde not come in. Therfor his fadir wente out, and bigan to preye hym.
29 men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;
And he answerde to his fadir, and seide, Lo! so many yeeris Y serue thee, and Y neuer brak thi comaundement; and thou neuer yaf to me a kidde, that Y with my freendis schulde haue ete.
30 men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
But aftir that this thi sone, that hath deuourid his substaunce with horis, cam, thou hast slayn to hym a fat calf.
31 Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;
And he seide to hym, Sone, thou art euer more with me, and alle my thingis ben thine.
32 men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
But it bihofte for to make feeste, and to haue ioye; for this thi brother was deed, and lyuede ayen; he perischide, and is foundun.
