Lukas 1
1 Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss,
Moroitak Theophilus, ei lâia roi juong tung, mi tamtak ngeiin theidôr miziek rangin an pûta.
2 således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det,
Aphut renga ha neinunngei amu ngeiin kin lei ril le chong lei phuong anghan an miziek ani.
3 så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus,
Masikin nangma Mirittak, abul renga jâttin ânthârlaka sûiin adônin inthârlakin nata rangin miziek ronga ki ti ani.
4 forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i.
Tienna thurchi nang an lei ril hah adiktak ani iti na riet theina rangin.
5 I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.
Judea rama Herod rêngin an lallâiin, ochai a riming Zakariah a oma, ama hah ochai Abijah rûia mi ania, a lômnu riming chu Elizabeth ania, Aaron ochairûia mi ani.
6 De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.
An ruonin Pathien mitmun mi diktakin an omma, demnaboiin Pumapa balam le a chong jômin an om ani.
7 Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene.
Hannisenla Elizabeth aching sikin nâi nei maka, an ruonin an tar ok zoia.
8 Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte,
Hanchu sûnkhat chu Zakariah hah nîngtina asin ngâi angin Biekina ochai sin a thoa.
9 at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse;
Ochaingei balam angin mirimhoi hâl rangin taruo sânin ama hah thangin a oma, masikin Pumapa Biekina a sea.
10 og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.
Mirimhoi a hâl lâiin mipui ngeiin apêntieng chubai an lei thoa.
11 Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret.
Mirimhoi hâlna mâichâm changtienga han, Pumapa vântîrton indingin a kôm a juong inlâra.
12 Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham.
Zakariah'n amu lehan rolo innîkin a chia.
13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes;
Hannisenla, vântîrton han a kôma, “Zakariah chi no roh, ne ngênna Pathien'n a rieta, no lômnu Elizabeth'n nâi nang nei pe a ta a riming John ni phuo rang ani.
14 og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel.
A suokin chu nangma le mi tamtak mulungrîl râisân atih.
15 For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv;
Pumapa mitmûn milien nîng a ta, uain le jûngei reng nêk no nia. A suokni renga Ratha Inthiengin sip a ta,
16 og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud,
Isreal mi tamtak Pumapa an Pathien tieng hong tuong nôk a tih.
17 og han skal gå i forveien for ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.
Dêipu Elijah anghan rât le hâitakin Pumapa motona sêng a tih. Pangei le nâingei minmun nôk a ta, chongjômloi mingei mindonna satna tieng min hei a ta, Pumapa mingei ata rangin min thokdiem a tih” a tia.
18 Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene.
Zakariah'n vântîrton kôma han, “mahah inmo ki riet rang? keima laka ka tar zoia, ko lômnu khom a tar zoia,” a tia.
19 Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;
Vântîrton han, “Pathien makunga inding ngâi Gabriel ki nia, hi thurchi nang ril rang piela juongtîr ki ni.
20 og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.
Hi chong azora taka juong tung rang ni iemloi sikin, ajuong tung mâka chu chong theiloiin dâirekin om ni tih,” a tia.
21 Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet.
Mipui ngeiin kholâia an lei ngâka, Biekin sûnga Zechariah a om sôt rai sikin an lei kamâma.
22 Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum.
A hong jôk tena chu a chong thei khâiloi sikin Biekina inlârna ai mu iti an rieta, a kut leh vai a chong zoia.
23 Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus.
Biekina a sin rang a zoi suole chu a in tieng a kîr zoia.
24 Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:
Môrkhat suoleh chu a lômnu Elizabeth nâi a vong zoia, thâ rangnga tuol suok loiin a oma.
25 Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene.
“Anûktaka Pumapa'n mi san nôk zoi, ki riming siet, sût minthelna rangin” a tia.
26 Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,
Elizabeth nâivong, atha ruk nân chu Pathien'n a vântîrton Gabriel Galilee ram Nazareth khopuia a tîra.
27 til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria.
Rêng David rûia mi Joseph lômnu biek dôngmate Mary kôma chong juong ichôiin.
28 Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner!
Mary kôma a lûta, “Nu chunga ratha inngamna om rese! Pumapa nu chunga a om, sat nang a vur ok” a tia.
29 Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen.
Ha chong hah a rieta anîn chu imo ani zoi, tiin a mulung a minjîng oka.
30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud;
Hanchu, vântîrton han, “Mary chi no roh, Pathien'n ai minlut tak mi nini.
31 og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.
Nâivong na ta, nâipasal nei na ta, a riming Jisua ni phuo rang ani.
32 Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,
Mi lien nîng a ta, Ânchungtaka Pathien nâi tîng an tih. Pumapa Pathien'n David anghan Rêng minchang a tih.
33 og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. (aiōn g165)
Jakob richingei chunga rêngin om a ta, ânlalna ramin mong tik nei khâi no nih” a tia. (aiōn g165)
34 Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?
Hanchu Mary'n vântîrton kôma, “Mahah kho angin mo anithei ranga? dôngmate kêng ka lani hite” a tia.
35 Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.
Vântîrton han a thuona, “Ratha Inthieng nu chunga juong a ta, Pathien Ratha nu chunga om a tih. Masikin kêng nâite inthieng khom Pathien Nâipasala be ani rang.
36 Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned.
Nu juorpuinu Elizabeth khom aching an iti hah, a tar ok khoma a nâivongna thâ ruk ani zoi.
37 For ingen ting er umulig for Gud.
Asikchu Pathien chu ite a tho theiloi omak,” a ti pea.
38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.
Hanchu, Mary'n, “Pumapa tîrlâmnu ki ni, ni ti lam angtakin ku chunga tung rese,” a tia. Masuole chu vântîrton han ama amâk zoi.
39 Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,
Masuole inrangin Mary ânthoka, Judea rama khopui inkhata a se zoia.
40 og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.
Zakariah ina a lûta, Elizabeth chibai amûka.
41 Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd
Elizabeth'n Mary chibaimûk a riet lehan a sûnga nâite hah singânsa, Elizabeth Ratha Inthiengin a sipa.
42 og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!
Hanchu rôl inring takin ânieka, “Nang chu nupang lâia mi satvur tak ni nia, na nâivong rang khom hih satvur ani.
43 Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?
Ka Pumapa nûn ni na hongpan hih i ang tak mo ai ni zoi hi?
44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.
Nu chibaimûk ki riet lehan ku sûnga nâite râisânin ânchôm ani.
45 Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.
Pumapa chongbê na chunga tung rang ni iem sikin mi satvur ni ni” a tia.
46 Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,
Hanchu Mary'n “ka mulungin Pumapa a minpâka,
47 og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,
ki ringnân khom Minringpu Pathien chunga a râisân ok zoi.
48 han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,
A tîrlâmnu intem tie a riettit sikin! Atûn renga chu mitinin satvur ni tîng an tih.
49 fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,
Sinthothei Pathien han ku chunga sin lientak a thoa, A riming khom ânthieng ani.
50 og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.
Ruol athar renga ruol thoithar nôk idênin, Ama mirit ngei chu a moroi ngâia,
51 Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;
A bân ranak an chunga a jâra, Mi inpâk ngei chu an mintuona ngei leh chekaminchâi ngâia.
52 han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;
An sukmun renga rêng alien ngei a kaisuma, Rangâichîn ngei chu a domsâng zoia.
53 hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.
Vonchâmngei chu neinun sân a vâi minkhopa, Ânchongngei chu kut korongin a min rot ngei zoia.
54 Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu
Ei richibulngei kôma a chonginkhâm anghan, A tîrlâm Isrealngei san rangin a juong zoi.
Abraham le a richingei kumkhuon a moroi tie riettitna rangin” a tia. (aiōn g165)
56 Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.
Mary hah Elizabeth kôm thâ thum a oma, hanchu a in tieng a se nôk zoi.
57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,
Elizabeth nâinei zora ahong chukin chu nâipasal a neia,
58 og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.
A bungmingei le a suongsuokngeiin, Pumapa'n lungkham a mu ok iti an rieta, an râisân puia.
59 Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.
Hanchu, sûnriet anîn chu nâite sertan rangin an honga, a pa riming pêlin Zakariah nanâk phuo rang an tia,
60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.
Hannisenla, a nûn “nithei nonih, a riming chu John kêng” a tia.
61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.
Annin, “Hi anga riming hih nin suongsuokngei lâia khom la om ngâi mak” an tipea.
62 De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.
Maleh a pa kôm han kut leh an chongpuia, nâite riming hah imo ai phuo nuom, tiin an rekela.
63 Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.
Zakariah'n a miziekna rang neinun a zonga, a riming chu John ani tiin a mizieka; an kamâm sabaka.
64 Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.
Harenghan, Zakariah hah a hong chong thei zoia, Pathien a minpâk kelen zoi.
65 Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,
An kôl revêla om ngei murdi'n an chia, ha thurchi hah Judea tângram muntina ânthang zoia.
66 og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.
Ariet nâmin hi nâite hih i ang takin mo a hong ni rang na? Pumapa sinthotheina ranak laka a chunga a oma, an tia.
67 Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:
John a pa Zakariah hah Ratha Inthiengin a sipa, Pathien chong a phuonga.
68 Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!
“Pumapa, Isreal Pathien chu minpâk ei tih u, A mingei san rangin a juonga, a mojôk ngei zoi.
69 Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,
A tîrlâm David richi renga jôkna riki mi pêk zoi.
Zora sôt tak renga dêipungei kôma a lei khâm anga han, (aiōn g165)
71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,
Ei râlngei le mi demngei renga mi mojôka,
72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
A chongkhâm inthieng ei richibulngei kôma minlang rang ai ti riet titin.
73 den ed han svor Abraham, vår far,
Ei richibul Abraham kôma a chongkhâm ei râlngei renga mi san minjôka, chi loia a sin ei tho theina rang le,
74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt
75 i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.
Ei damsûnga a mitmua inthieng le adika ei om theina rangin.
76 Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,
Nangma ka nâi, Ânchungtaka Dêipu nang tîng an ta, A lampui sin rangin, Pumapa motona sêng ni tih.
77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse
A mingei an sietna ngâidama omin, Sanminringna chong ril ni tih.
78 for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,
Ei Pathien chu mi lungkham thei le moroithei ania, Masikin ei rangin sanminringna khuovâr mi minsuok pe a ta;
79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.
Thina dâilîm ijîngna nuioa omngei, Invân renga êlminvâr a ta, Ei kalchôina rathangamna lampui tieng mi tuong a tih” a tia.
80 Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.
Hanchu, nâite hah taksa le ratha tieng a hong insôn tira, Isreal mingei lâia ânlâr mâka chu ramchâra a om ani.
