Klagesangene 5
1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
Ao Awurade, kae deɛ aba yɛn so; hwɛ, na hunu yɛn animguaseɛ.
2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
Wɔadane yɛn agyapadeɛ ama ahɔhoɔ, wɔde yɛn afie ama ananafoɔ.
3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
Yɛayɛ nwisiaa na yɛnni agyanom, yɛn maamenom ayɛ sɛ akunafoɔ.
4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
Ɛsɛ sɛ yɛtɔ nsuo a yɛnom; yɛbɛnya nnyina a, gye sɛ yɛtɔ.
5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
Wɔn a wɔtaa yɛn no abɛn yɛn pɛɛ; Yɛabrɛ na yɛnnya ahomegyeɛ.
6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
Yɛde yɛn ho maa Misraim ne Asiria sɛdeɛ yɛbɛnya aduane a ɛbɛso yɛn.
7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
Yɛn agyanom yɛɛ bɔne, na wɔnni hɔ bio, na yɛn na wɔn asotwe abɛda yɛn so.
8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
Nkoa di yɛn so, na obiara nni hɔ a ɔbɛgye yɛn afiri wɔn nsam.
9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
Yɛde yɛn nkwa bɔ afɔdeɛ de pɛ yɛn anoduane, akofena a ɛwɔ ɛserɛ so no enti.
10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
Yɛn honam adɔ sɛ fononoo. Ɛkɔm ama huraeɛ abɔ yɛn.
11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
Wɔato mmaa monnaa wɔ Sion, ne mmaabunu a wɔwɔ Yuda nkuro so.
12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
Wɔkyekyere mmapɔmma nsa na wɔasɛn wɔn; wɔmmfa anidie mma mpanimfoɔ.
13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
Mmeranteɛ yɛ adwuma den wɔ ayuoyammoɔ so; na mmerantewaa nan toto wɔ nnyina duruduru ase.
14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
Mpanimfoɔ ntena kuropɔn apono ano bio; mmeranteɛ agyae wɔn nnwontoɔ.
15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
Ahosɛpɛ afiri yɛn akoma mu; yɛn asa adane agyaadwotwa.
16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
Ahenkyɛ afiri yɛn tiri so. Yɛn ara, yɛnnue sɛ yɛayɛ bɔne!
17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
Yei enti yɛn akoma atɔ piti, yeinom enti yɛn ani so ayɛ kusuu
18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
wɔ Sion bepɔ a ada mpan na sakraman nenam soɔ no enti.
19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
Wo, Ao Awurade, di ɔhene afebɔɔ; wʼahennwa firi awoɔ ntoatoasoɔ kɔsi awoɔ ntoatoasoɔ.
20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
Adɛn enti na wo werɛ firi yɛn daa yi? Adɛn enti na wagya yɛn mmerɛ tenten mu yi?
21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
Ka yɛn bata wo ho bio, Ao, Awurade, na yɛatumi aba wo nkyɛn; yɛ yɛn nna foforɔ sɛ tete no
22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
agye sɛ wapo yɛn koraa anaa sɛ wo bo afu yɛn mmorosoɔ.
