Klagesangene 5
1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
Recordare Domine quid acciderit nobis: intuere, et respice opprobrium nostrum.
2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
Hereditas nostra versa est ad alienos: domus nostrae ad extraneos.
3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
Pupilli facti sumus absque patre, matres nostrae quasi viduae.
4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
Aquam nostram pecunia bibimus: ligna nostra pretio comparavimus.
5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
Cervicibus nostris minabamur, lassis non dabatur requies.
6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
Aegypto dedimus manum, et Assyriis ut saturaremur pane.
7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
Patres nostri peccaverunt, et non sunt: et nos iniquitates eorum portavimus.
8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
Servi dominati sunt nostri: non fuit qui redimeret de manu eorum.
9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
In animabus nostris afferebamus panem nobis, a facie gladii in deserto.
10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
Pellis nostra, quasi clibanus exusta est a facie tempestatum famis.
11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
Mulieres in Sion humiliaverunt, et virgines in civitatibus Iuda.
12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
Principes manu suspensi sunt: facies senum non erubuerunt.
13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
Adolescentibus impudice abusi sunt: et pueri in ligno corruerunt.
14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
Senes defecerunt de portis: iuvenes de choro psallentium.
15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
Defecit gaudium cordis nostri: versus est in luctum chorus noster.
16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
Cecidit corona capitis nostri: vae nobis, quia peccavimus.
17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
Propterea moestum factum est cor nostrum, ideo contenebrati sunt oculi nostri.
18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
Propter montem Sion quia disperiit, vulpes ambulaverunt in eo.
19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
Tu autem Domine in aeternum permanebis, solium tuum in generatione et generationem.
20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
Quare in perpetuum oblivisceris nostri? derelinques nos in longitudine dierum?
21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
Converte nos Domine ad te, et convertemur: innova dies nostros, sicut a principio.
22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
Sed proiiciens repulisti nos, iratus es contra nos vehementer.
