Klagesangene 3
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
Niĩ ndĩ mũndũ wonete thĩĩna nĩ ũndũ wa kũhũũrwo na rũthanju rwa mangʼũrĩ make.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
Andwarĩte akangereria nduma-inĩ handũ ha ũtheri-inĩ;
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
ti-itherũ, atũmĩte guoko gwake kũnjũkĩrĩre rĩngĩ na rĩngĩ, mũthenya wothe.
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
Nĩatũmĩte nyama cia mwĩrĩ wakwa na gĩkonde kĩaguo ihinyare, na akoinanga mahĩndĩ makwa.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
Nĩandigiicĩirie, na agaathiũrũrũkĩria na marũrũ, na thĩĩna.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
Atũmĩte ndũũre nduma-inĩ o ta andũ arĩa maakuire tene.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
Nĩanjirigĩire na rũthingo nĩguo ndikae kũũra; mĩnyororo yakwa nĩamĩritũhĩtie mũno.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
O na rĩrĩa ndetana kana ndakaya ngĩenda ũteithio-rĩ, nĩ kũhingĩrĩria ahingagĩrĩria mahooya makwa.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
Nĩahingĩte njĩra yakwa na mahiga maicũhie; atũmĩte tũcĩra twakwa tuogome.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
Kũrĩ niĩ aatuĩkĩte o ta nduba rĩrĩa yoheirie, kana ta mũrũũthi rĩrĩa wĩhithĩte,
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
akĩngururia kuuma gacĩra-inĩ, akĩndambuura, akĩndiganĩria itarĩ na ũteithio.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
Ageetete ũta wake, akangereka, nduĩke cabaa ya kũrathagwo nĩ mĩguĩ yake.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
Nĩatheecire ngoro yakwa na mĩguĩ kuuma thiaka-inĩ wake.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
Ngĩgĩtuĩka wa gũthekagĩrĩrwo nĩ andũ akwa othe; maanyũrũragia na rwĩmbo mũthenya wothe.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
Anjiyũrĩtie maũndũ marũrũ, na akaahũũnia na maaĩ ma nyongo.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
Nĩangʼethũrangĩte magego makwa na kagoto; anangĩrĩirie rũkũngũ-inĩ.
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
Nĩnjagithĩtio thayũ; nĩndiganĩirwo ũgaacĩru nĩ kĩĩ.
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
Nĩ ũndũ ũcio nguuga atĩrĩ, “Riiri wakwa nĩũthirĩte, o hamwe na maũndũ marĩa mothe ndũire njĩrĩgĩrĩire kuuma kũrĩ Jehova.”
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
Nĩngũririkana thĩĩna wakwa, na kũũrũũra gwakwa, na ngaririkana maũndũ marũrũ, o na maaĩ ma nyongo.
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
Ngoro yakwa no ĩraririkana maũndũ macio, nayo ĩkaringĩka thĩinĩ wakwa.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
O na gũtariĩ ũguo nĩndirikanaga ũndũ ũyũ, na tondũ wa ũguo ngagĩa na kĩĩrĩgĩrĩro:
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
Tondũ wa wendo mũnene wa Jehova, nĩkĩo tũtaniinĩtwo biũ, nĩgũkorwo tha ciake itirĩ hĩndĩ ithiraga.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
Tha ciaku ikoragwo irĩ njerũ rũciinĩ o rũciinĩ, wĩhokeku waku nĩ mũnene mũno.
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
Ngoro yakwa yugaga atĩrĩ, “Jehova nĩwe igai rĩakwa; tondũ ũcio nĩwe ndĩrĩetagĩrĩra.”
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
Jehova nĩ mwega kũrĩ arĩa mamwĩhokaga, kũrĩ ngoro ĩyo ĩmũrongoragia;
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
nĩ wega mũndũ gweterera ũhonokio wa Jehova o akirĩte.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
Nĩ wega mũndũ gũkuua icooki hĩndĩ ĩrĩa arĩ mũnini.
28 at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
Nĩaikare arĩ wiki akirĩte, nĩgũkorwo nĩ Jehova ũmũigĩrĩire rĩo.
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
Nĩaturumithie ũthiũ wake rũkũngũ-inĩ, no gũkorwo aahota kũgĩa na kĩĩrĩgĩrĩro.
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
Nĩerekererie rũthĩa kũrĩ mũndũ ũrĩa ũkũmũgũtha, na aiyũrwo nĩ thoni.
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
Nĩgũkorwo Jehova ndateanagĩria andũ nginya tene.
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
O na gũtuĩka nĩarehaga kĩeha-rĩ, we nĩaiguanagĩra tha, nĩgũkorwo wendo ũcio wake ũtathiraga nĩ mũnene mũno.
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
Nĩgũkorwo ndarehagĩra andũ mĩnyamaro, kana akarehere ciana cia andũ kĩeha akĩendaga.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
Rĩrĩa andũ a bũrũri arĩa othe mohetwo maarangĩrĩrio na makinya-rĩ,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
rĩrĩa mũndũ aagithio kĩhooto gĩake mbere ya Ũrĩa-ũrĩ-Igũrũ-Mũno-rĩ,
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
o na rĩrĩa mũndũ atuĩrwo ciira hatarĩ kĩhooto-rĩ, githĩ Mwathani ndonaga maũndũ macio?
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
Nũũ ũngĩaria na atũme ũndũ ũcio ũhinge, Mwathani ataathanĩte gũtuĩke ũguo?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
Githĩ kanua-inĩ ka Ũrĩa-ũrĩ-Igũrũ-Mũno tiho hoimaga maũndũ mooru, na hakoima maũndũ mega?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
Mũndũ o wothe ũrĩ muoyo-rĩ, atetaga nĩkĩ rĩrĩa ekũherithio nĩ ũndũ wa mehia make?
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
Nĩtũthuthuurie-i mĩthiĩre iitũ na tũmĩtuĩrie, tũcokerere Jehova.
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
Nĩtwambararie ngoro ciitũ na moko maitũ na igũrũ kũrĩ Mũrungu ũrĩa ũrĩ igũrũ, tuuge atĩrĩ:
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
“Ithuĩ-rĩ, nĩtwĩhĩtie na tũgakũremera, wee nawe ũkaaga gũtũrekera.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
“Wee wĩhumbĩrĩte na marakara, ũgatũingatithia; ũũraganĩte ũtekũiguanĩra tha.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
Wee wĩhumbĩrĩte na itu nĩgeetha gũtikagĩe na ihooya rĩngĩgũkinyĩra.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
Wee ũtũmĩte tũtuĩke ta gĩko, na ta mahuti gatagatĩ ka ndũrĩrĩ.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
“Thũ ciitũ ciothe itwathamĩirie tũnua itũũkĩrĩre.
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
Nĩtũkorereirwo nĩ kĩmako kĩnene, na tũkenjerwo marima, tũgakorwo nĩ ũniinani, na mwanangĩko.”
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
Maitho makwa maranyũrũrũkia tũrũũĩ twa maithori nĩ ũndũ andũ akwa nĩmanangĩtwo.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
Maitho makwa marĩnyũrũrũkagia maithori mategũtigithĩria, magaikara o makĩnyũrũrũkaga,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
nginya rĩrĩa Jehova agaacũthĩrĩria arĩ igũrũ oone.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
Maũndũ marĩa ndĩrona nĩmaranjiguithia kĩeha ngoro, tondũ wa andũ-a-nja othe a itũũra rĩakwa inene.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
Andũ arĩa maatuĩkĩte thũ ciakwa hatarĩ gĩtũmi nĩo maanguĩmaga ta nyoni.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
Maanjikirie irima makĩenda kũnjũraga, na makĩĩhũũra na mahiga;
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
ndaahubanĩirio nĩ maaĩ maingĩ, magĩikũrũkĩra igũrũ rĩa mũtwe wakwa, na niĩ ngĩĩciiria ndĩ hakuhĩ kũniinwo.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
Ngĩkaĩra rĩĩtwa rĩaku Wee Jehova, ndĩ kũu irima-inĩ rĩu iriku.
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
Na we ũkĩigua ithaithana rĩakwa, ngĩkwĩra atĩrĩ, “Tiga kũhinga matũ maku ngĩgũkaĩra ũndeithie.”
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
Nawe ũkĩnguhĩrĩria rĩrĩa ndagũkaĩire, ũkĩnjĩĩra atĩrĩ, “Tiga gwĩtigĩra.”
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
Wee Mwathani-rĩ, nĩwe wanjiirĩrĩire; nawe ũgĩgĩkũũra muoyo wakwa.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
Wee Jehova, nĩwonete ũũru ũrĩa njĩkĩtwo. Tua ciira wakwa arĩ we!
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
Wee nĩwonete kwĩrĩhĩria kwao guothe, o na mathugunda mao mothe ma kũnjũkĩrĩra.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
Wee Jehova-rĩ, nĩũiguĩte irumi iria manumĩte nacio, o na mathugunda mao mothe ma kũnjũkĩrĩra:
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
maũndũ marĩa thũ ciakwa ciaragia na mĩheehũ ikĩngʼungʼuanaga injũkĩrĩre mũthenya wothe.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
Ta kĩmarore! Magĩikara thĩ kana magĩũkĩra, maanyũrũragia na nyĩmbo ciao.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
Wee Jehova-rĩ, marĩhe kũringana na ũrĩa mekĩte, kũringana na wĩra wa moko mao.
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
Ũmia ngoro ciao, nakĩo kĩrumi gĩaku kĩroikara nao!
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
Maingatithie ũrĩ na marakara, na ũmaniine mathire gũkũ mũhuro wa igũrũ rĩa Jehova.
