Klagesangene 3
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
Kai loe anih palungphuihaih quiboeng hoiah patang ka khang boeh.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
Anih mah khodai ai, khoving thungah ang hoih.
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
Anih mah ang thuitaek; athun qui vaihi hoi vaihi a ban hoiah ang thuitaek.
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
Anih mah ka ngan hoi ahin ang hmawnsak; ka huhnawk doeh angkhaehsak.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
Kai tuk hanah misatuh kaminawk to pakhueng moe, kakhaa hoi karai hmuen hoiah ang takui khoep.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
Canghnii ah kadueh kami baktiah, khoving thungah ang suek.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
Sipae hoi ang takui khoep pongah, ka loih thai ai; kazit sumqui hoiah ang pathlet.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
Ka hangh moe, lawk ka thuih naah doeh, lawk ka thuihaih to ang pakaa pae ving.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
Ka caehhaih loklam to thlung hoiah ang pakaa pae khoep moe, kang koih loklam to ang pazuisak.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
Anih loe kai hanah, moi angang taqom baktih, amtueng ai ahmuen ah kaom kaipui baktiah oh.
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
Anih mah kai loklam amkhraengsak moe, ang taprawt pet pacoengah, kai hae amrosak.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
Anih mah kalii anueng moe, kai to palaa kahhaih ahmuen ah ang suek.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
Kalii tabu thung ih anih ih palaanawk mah ka kaeng ah cop.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
Kai loe kaimah ih kaminawk mah pahnui thuih han ih ni ka oh sut boeh; ni thokkruek laasak thuih hanah ka oh.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
Anih mah kakhaa tui hoiah ang bawh moe, kakhaa ahmuet hoiah ang paquisak.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
Anih mah thlung hoiah ka ha angkhaehsak moe, maiphu hoiah ang phumh.
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
Monghaih hoi kangthla ah ka hinghaih pakhra na suek ving boeh pongah, khosak hoihaih to ka pahnet boeh.
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
To pongah Angraeng khae ih thacakhaih hoi oephaih to om ai boeh, tiah ka thuih.
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
Patangkhanghaih hoi raihaih, kakhaa tui hoi kakhaa ahmuet doeh ka pahnet ai vop.
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
To baktih hmuennawk to ka hinghaih pakhra mah panoek poe moe, ka thung ah angam sut boeh.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
Palung thungah ka poek poe pongah oephaih ka tawnh.
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
Angraeng amlunghaih loe boeng thai ai, anih mah palungnathaih tawn ai nahaeloe, aicae loe amro tih boeh.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
Akhawnbang kruek tahmenhaih kangtha a hnuk o; na oep thohhaih loe paroeai len.
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
Angraeng loe kai ih taham ah oh, tiah ka hinghaih pakhra mah thuih pongah, anih to ka zing han.
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
Angraeng hoihhaih loe anih oephaih tawn kami, hinghaih pakhra hoi anih pakrong kaminawk khaeah oh.
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
Kami loe Angraeng pahlonghaih to oep moe, zing han hoih.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
Kami loe thendoeng nathuem ah tok karai sak han hoih.
28 at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
Anih nuiah hmuen to amtik boeh pongah, angmabueng anghnut moe, anghngai duem han oh.
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
Oephaih om tih hmang tiah poek nahaeloe, a mikhmai to maiphu pongah akuep nasoe.
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
Anih tabaeng kami khaeah tangbaeng patueng pae nasoe loe, ahmin sethaih hoiah koi nasoe.
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
Sithaw mah aicae dungzan khoek to vaa mak ai;
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
anih mah palungsethaih phaksak, toe paroeai pop anih palungnathaih hoi amlunghaih to amtuengsak let tih.
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
Anih loe kaminawk nuiah palungsethaih hoi amtanghaih phaksak han koeh ai.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
Long ah thongkrah kaminawk boih khok hoiah cawh moe,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
sang koek Sithaw hmaa ah kami mah toenghaih baktiah hnuk han koi hmuen lak pae ving pacoengah,
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
kami mah hnuk han koi hmuen sungsak ving hanah Angraeng mah koeh ai.
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
Angraeng lokpaekhaih om ai ah, mi mah maw a thuih ih lok baktiah angcoengsak thaih?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
Sang koek Sithaw ih pakha thung hoiah na ai maw kahoih hoi kasae hmuen to angzo hmaek?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
Kami mah a zaehaih pongah danpaek naah, tipongah kahing kami loe laisaep khing loe?
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
To tiah oh pongah loe a caeh o haih loklam hae pakrong tanoek si loe, Angraeng khaeah amlaem o let si.
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
Vannawk ranui ah kaom Sithaw khaeah, ban a payangh o moe, lawk a thuih o naah, poekhaih palungthin doeh anih khaeah paek o si.
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
Ka zae o moe, na lok kang aek o moeng boeh; kaicae zaehaih to nang tahmen ai vop.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
Palung na phuihaih hoiah nang kraeng khoep moe, nang pacaekthlaek boeh; tahmenhaih tawn ai ah, nang hum boeh.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
Lawk ka thuih o haih nang khaeah phak han ai ah, nangmah hoi nangmah tamai hoi nang yaw khoep boeh.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
Kaminawk salakah anghnoeng baktih, panuet thok hmuen baktiah nang ohsak boeh.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
Kaicae ih misa boih mah, pakha ang angh o thuih.
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
Kaicae nui ah zithaih, amtimhaih, amrohaih hoi anghmat angtaahaih to phak boeh.
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
Kai kami ih canunawk amro o boeh pongah, ka mik hoiah vapui tui to long.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
Ka mikkhraetui loe kang ai ah long tih, anghak mak ai,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
Angraeng mah hnu ai karoek to van hoiah dan tathuk.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
Ka vangpui thung ih canunawk boih pongah, ka mik mah palung ang setsak.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
Takung om ai ah ka misanawk mah tavaa baktiah ang mee o.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
Tangqom thungah ka hinghaih ang boeng o sak moe, ka nuiah thlung ang vah o thuih.
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
Tui mah ka lu uem naah, ka duek boeh, tiah ka poek.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
Aw Angraeng, tangqom thung hoiah na hmin to kang kawk.
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
Ka lok nang thaih pae; ka hamhaih hoi abomhaih kang hnik naah, na naa tamuep ving hmah.
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
Nang kang kawk naah, kai nang hnai thuih moe, zii hmah, tiah nang naa.
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
Aw Angraeng, ka hing thai hanah tok na sak moe, ka hinghaih pakhra to nang pahlong boeh.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
Aw Angraeng, ka sakpazaehaih na hnuk boeh; toenghaih hoiah kai lok na caek ah.
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
Nihcae mah misa ah ang suekhaih hoi a poek o ih hmuen to na hnuk boih boeh.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
Aw Angraeng, nihcae kasaethuihaih hoi poekhaihnawk to na thaih boeh.
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
Athun qui kai patoem kaminawk hoi kai misa angthawk thuih kaminawk mah thuih ih lok to na thaih boeh.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
Nihcae anghnuthaih hoi angthawkhaih to khenah; kai loe nihcae laasak thuih han ih ni ka oh sut boeh.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
Aw Angraeng, angmacae ban mah sak ih hmuen baktih toengah, nihcae khaeah pathok pae let ah.
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
Nihcae han qahhaih palungthin to paek ah loe, nihcae to tangoeng thuih ah.
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
Palungphuihaih hoiah nihcae to pacaekthlaek hanah, maeto doeh anghmat ai ah Angraeng ih van tlim ah kaom hmuennawk to amrosak boih ah.
