Dommernes 18
1 I de dager var det ingen konge i Israel; og i de samme dager søkte danittenes stamme sig en arvelodd til å bo i, for det var ikke til den dag tilfalt dem nogen arv blandt Israels stammer.
Xu künlǝrdǝ Israilda ⱨeq padixaⱨ bolmidi; xundaⱪla xu künlǝrdǝ Danlarning ⱪǝbilisi ɵzlirigǝ olturaⱪlixix üqün jay izdǝwatⱪanidi, qünki xu küngiqǝ ular Israil ⱪǝbililiri arisida qǝk taxlinip bekitilgǝn miras zeminƣa erixmigǝnidi.
2 Og Dans barn sendte ut fem menn av hele sin ætt, djerve menn fra Sora og Estaol, for å speide og utforske landet, og de sa til dem: Dra avsted og utforsk landet! Og de kom til Efra'im-fjellet, til Mikas hus, og blev der om natten.
Xuning bilǝn Danlar pütkül jǝmǝtidin Zoreaⱨ wǝ Əxtaolda olturuxluⱪ bǝx palwanni zeminni qarlap kelixkǝ ǝwǝtti wǝ ularƣa tapilap: — Silǝr berip zeminni qarlap kelinglar, dedi. Ular sǝpǝr ⱪilip Əfraim taƣliⱪ yurtiƣa kelip Mikaⱨning ɵyigǝ qüxüp u yǝrdǝ ⱪondi.
3 Da de var tett ved Mikas hus, kjente de den unge manns - levittens - røst, bøide av fra veien og gikk bort til ham og sa: Hvem har ført dig hit, og hvad gjør du her, og hvorledes har du det her?
Ular Mikaⱨning ɵyining yenida turƣinida Lawiy yigitning awazini tonup, uning ⱪexiƣa kirip uningdin: — Seni kim bu jayƣa elip kǝldi? Bu yǝrdǝ nemǝ ix ⱪilisǝn? Bu jayda nemigǝ erixting? — dǝp soridi.
4 Han svarte: Så og så har Mika gjort mot mig; han har leid mig til å være prest for sig.
U ularƣa jawabǝn: — Mikaⱨ manga mundaⱪ-mundaⱪ ⱪilip, meni yallap ɵzigǝ kaⱨin ⱪildi, dedi.
5 Da sa de til ham: Kjære, spør Gud for oss, sa vi kan få vite om den reise vi nu gjør, skal lykkes!
Buni anglap ular uningƣa: — Undaⱪ bolsa bizning mangƣan sǝpirimizning onguxluⱪ bolidiƣan-bolmaydiƣanliⱪini bilmikimiz üqün, Hudadin sorap bǝrgin, — dedi.
6 Da sa presten til dem: Far i fred! Gud har øie med eder på den reise I gjør.
Kaⱨin ularƣa: — Hatirjǝm beriweringlar. Mangƣan yolunglar Pǝrwǝrdigarning aldididur, — dedi.
7 De fem menn drog nu sin vei og kom til La'is, og de så at folket der levde sorgløst på samme vis som sidonierne, rolig og sorgløst; det var ingen makthaver i landet som gjorde dem noget mén; de var langt borte fra sidonierne og hadde intet å gjøre med noget menneske.
Xuning bilǝn bu bǝx adǝm qiⱪip, Laix degǝn jayƣa yetip kǝldi. Ular u yǝrdiki hǝlⱪning tinq-aman yaxawatⱪinini, turmuxining Zidoniylarning ɵrp-adǝtliri boyiqǝ ikǝnlikini, hatirjǝmlik wǝ raⱨǝt iqidǝ turuwatⱪinini kɵrdi; xu zeminda ularni har ⱪilƣuqi ⱨeqⱪandaⱪ ⱨoⱪuⱪdar yoⱪ idi; ular Zidoniylardin yiraⱪta turatti, xundaⱪla baxⱪilar bilǝnmu ⱨeqⱪandaⱪ bardi-kǝldi ⱪilixmaytti.
8 Da de så kom tilbake til sine brødre i Sora og Estaol, sa deres brødre til dem: Hvorledes er det gått eder?
[Bǝx palwan] Zoreaⱨ wǝ Əxtaolƣa ɵz ⱪerindaxlirining ⱪexiƣa ⱪaytip kǝldi. Ⱪerindaxliri ulardin: — Nemǝ hǝwǝr elip kǝldinglar? — dǝp soridi.
9 De sa: Kom, la oss dra op mot dem! Vi har sett landet: Det er et ypperlig land. Og I sitter bare og tier? Vær ikke sene til å dra avsted, så I kan komme dit og innta landet!
Ular jawabǝn: — Biz ⱪopup ularƣa ⱨujum ⱪilayli! Qünki biz xu zeminni qarlap kǝlduⱪ, mana, u intayin yahxi bir yurt ikǝn. Əmdi nemixⱪa ⱪimir ⱪilmay jim olturisilǝr? Əmdi dǝrⱨal berip, u yurtni elixⱪa ǝzmǝnglǝrni ǝzmǝnglar, berip ⱨujum ⱪilip zeminni igilǝnglar.
10 Når I kommer dit, kommer I til et sorgløst folk, og landet strekker sig til alle sider vidt ut; Gud har gitt det i eders hånd - et land hvor det ikke er mangel på nogen verdens ting.
U yǝrgǝ barƣininglarda silǝr tinq-aman turuwatⱪan bir hǝlⱪni, ⱨǝr ǝtrapiƣa sozulƣan kǝng-azadǝ bir zeminni kɵrisilǝr! Huda u yǝrni silǝrning ⱪolunglarƣa tapxurƣandur. U yurtta yǝr yüzidǝ tepilidiƣan barliⱪ nǝrsilǝrdin ⱨeqbiri kǝm ǝmǝs, dedi.
11 Så brøt seks hundre menn av danittenes ætt fullt væbnet op derfra, fra Sora og Estaol.
Xuning bilǝn Danlarning jǝmǝtidin altǝ yüz adǝm jǝnggǝ ⱪorallinip, Zoreaⱨ wǝ Əxtaoldin qiⱪip mangdi.
12 De drog op og leiret sig i Kirjat-Jearim i Juda; derfor har folk kalt dette sted Dans leir til denne dag, det ligger vestenfor Kirjat-Jearim.
Ular Yǝⱨuda yurtidiki Kiriat-Yearim degǝn jayƣa berip, qedir tikti (xunga bu jay taki bügüngiqǝ «Danning lǝxkǝrgaⱨi» dǝp atalmaⱪta; u Kiriat-Yearimning arⱪa tǝripigǝ jaylaxⱪanidi).
13 Derfra drog de over til Efra'im-fjellet og kom til Mikas hus.
Andin ular u yǝrdin Əfraim taƣliⱪ rayoniƣa berip, Mikaⱨning ɵyigǝ yetip kǝldi.
14 Og de fem menn som hadde draget avsted for å utspeide La'islandet, tok til orde og sa til sine brødre: Vet I at i disse hus er det en livkjortel og husguder og et utskåret billede med et støpt fotstykke til? Så skjønner I vel hvad I har å gjøre?
Laix yurtiƣa qarlax üqün barƣan bǝx kixi ɵz ⱪerindaxliriƣa: — Bilǝmsilǝr? Bu ɵydǝ bir ǝfod toni, birnǝqqǝ tǝrafim butliri, bir oyma mǝbud wǝ ⱪuyma mǝbud bardur! Əmdi ⱪandaⱪ ⱪilixinglar kerǝklikini oylixinglar! — dedi.
15 Så bøide de av fra veien og gikk bort til den unge manns - levittens - hus, til Mikas hus, og hilste på ham.
Ular burulup Lawiy yigitning ɵyigǝ (Mikaⱨⱪa tǝwǝ ɵygǝ) kirip uningdin ⱨal soridi.
16 Men de seks hundre fullt væbnede menn av Dans barn stod ved inngangen til porten.
Dan ⱪǝbilisidin bolƣan jǝng ⱪorallirini kɵtürgǝn altǝ yüz kixi dǝrwaza aldida turup turdi.
17 Og de fem menn som hadde draget avsted for å utspeide landet, steg op og gikk inn og tok det utskårne billede og livkjortelen og husgudene og det støpte fotstykke, mens presten stod ved inngangen til porten sammen med de seks hundre fullt væbnede menn.
U zeminni qarlaxⱪa barƣan bǝx adǝm [buthaniƣa] kirip, oyma but, ǝfod toni, tǝrafim butliri wǝ ⱪuyma butni elip qiⱪti. Kaⱨin jǝng ⱪorallirini kɵtürgǝn altǝ yüz kixi bilǝn billǝ dǝrwazida turatti.
18 Da nu de fem menn hadde gått inn i Mikas hus og hadde tatt det utskårne billede med livkjortelen og husgudene og det støpte fotstykke, sa presten til dem: Hvad er det I gjør?
Bu bǝx adǝm Mikaⱨning ɵyigǝ kirip oyma but, ǝfod tonini, tǝrafim butliri wǝ ⱪuyma butni elip qiⱪⱪanda kaⱨin ulardin: — Bu nemǝ ⱪilƣininglar?! — dǝp soridi.
19 De sa til ham: Ti, legg din hånd på din munn og kom med oss og vær far og prest for oss! Hvad er best for dig, å være prest for en manns hus eller for en hel stamme og ætt i Israel?
Ular uningƣa: — Ün qiⱪarmay, aƣzingni ⱪolung bilǝn etip, biz bilǝn mengip, bizgǝ ⱨǝm ata ⱨǝm kaⱨin bolup bǝrgin. Sening pǝⱪǝt bir adǝmning ɵyidikilǝrgǝ kaⱨin bolƣining yahximu, yaki Israilning bir jǝmǝti bolƣan pütün bir ⱪǝbiligǝ kaⱨin bolƣining yahximu? — dedi.
20 Da blev presten vel til mote; han tok livkjortelen og husgudene og det utskårne billede og gav sig i lag med folkene.
Xundaⱪ dewidi, kaⱨinning kɵngli hux bolup, ǝfod, tǝrafim butliri wǝ oyma mǝbudni elip hǝlⱪning arisiƣa kirip turdi.
21 Så vendte de sig og drog bort, og de lot barna og buskapen og sine eiendeler være fremst i toget.
Andin ular burulup, u yǝrdin kǝtti; ular baliliri wǝ qarpaylarni wǝ yük-taⱪlirining ⱨǝmmisini aldida mangduruwǝtkǝnidi.
22 Da de alt var kommet langt fra Mikas hus, blev mennene i Mikas grend kalt sammen, og de innhentet Dans barn.
Mikaⱨning ɵyidin heli yiraⱪliƣanda Mikaⱨning ɵyining ǝtrapidiki hǝlⱪlǝr yiƣilip, Danlarƣa ⱪoƣlap yetixti.
23 De ropte efter Dans barn, og disse vendte sig om og sa til Mika: Hvad vil du siden du har kalt dine folk sammen?
Ular Danlarni towlap qaⱪirdi, Danlar burulup Mikaⱨⱪa: — Sanga nemǝ boldi, bunqiwila kɵp hǝlⱪni yiƣip kelip nemǝ ⱪilmaⱪqisǝn?! — dedi.
24 Han svarte: I har tatt mine guder som jeg har gjort mig, og presten med, og har draget bort; hvad har jeg så tilbake? Hvorledes kan I da spørre mig hvad jeg vil?
U jawab berip: — Silǝr mǝn yasatⱪan mǝbudlarni kaⱨinim bilǝn ⱪoxup aldinglar, andin kǝttinglar! Manga yǝnǝ nemǝ ⱪaldi?! Xundaⱪ turuⱪluⱪ silǝr tehi: «Sanga nemǝ boldi?» — dǝwatisilǝrƣu! — dedi.
25 Da sa Dans barn til ham: La oss ikke høre et ord av dig mere, ellers kunde rasende menn falle over eder, så du kom til å volde undergang både for dig og dine.
Danlar uningƣa: — Ününgni qiⱪarma, bolmisa aqqiⱪi yaman kixilǝr seni tutuwelip, seni wǝ ailǝngdikilǝrni janliridin juda ⱪilmisun, yǝnǝ, — dedi.
26 Så drog Dans barn sin vei, og da Mika så at de var sterkere enn han, vendte han om og drog tilbake til sitt hus.
Bularni dǝp Danlar ɵz yoliƣa mangdi; Mikaⱨ ularning ɵzidin küqlük ikǝnlikini kɵrüp, yenip ɵz ɵyigǝ kǝtti.
27 Da de nu hadde tatt de ting som Mika hadde latt gjøre, og presten som var hos ham, kom de over La'is - over et folk som levde rolig og sorgløst. De slo dem med sverdets egg, og byen brente de op.
Ular Mikaⱨ yasatⱪuzƣan nǝrsilǝr wǝ uning kaⱨinini elip, Laixⱪa ⱨujum ⱪildi; u yǝrdiki hǝlⱪ tinq-aman wǝ hatirjǝm turuwatⱪanidi; ular ularni ⱪiliqlap ⱪirip, xǝⱨǝrni otta kɵydürüwǝtti.
28 Og der var ingen som kom dem til hjelp; for byen lå langt fra Sidon, og de hadde intet å gjøre med noget menneske. Den lå i dalen ved Bet-Rehob. De bygget den op igjen og bosatte sig der.
Xǝⱨǝrni ⱪutⱪuzƣudǝk ⱨeq adǝm qiⱪimidi; qünki bu xǝⱨǝr Zidondin yiraⱪta idi, hǝlⱪi ⱨeqkim bilǝn bardi-kǝldi ⱪilixmaytti. Xǝⱨǝr Bǝyt-Rǝⱨobning yenidiki jilƣida idi. Danlar xǝⱨǝrni ⱪaytidin ⱪurup, olturaⱪlaxti.
29 Og de kalte byen Dan efter sin stamfar Dan, Israels sønn; før het den La'is.
Ular bu xǝⱨǝrgǝ Israilning oƣulliridin bolƣan, ɵz atisi Danning ismini ⱪoyup Dan dǝp atidi. Ilgiri u xǝⱨǝrning nami Laix idi.
30 Der satte Dans barn op det utskårne billede; og Jonatan, sønn av Gersom, Moses' sønn, og hans efterkommere var prester for danittenes stamme like til den dag da landets innbyggere blev bortført.
Danlar xu yǝrdǝ bu oyma butni ɵzlirigǝ tiklidi; Musaning oƣli Gǝrxomning ǝwladi Yonatan wǝ uning oƣulliri bolsa xu zeminning hǝlⱪi sürgün boluxⱪa elip ketilgǝn küngiqǝ Danlarning ⱪǝbilisigǝ kaⱨin bolup turƣanidi.
31 Det utskårne billede som Mika hadde gjort, hadde de stående hos sig hele den tid Guds hus var i Silo.
Hudaning ɵyi Xiloⱨda turƣan barliⱪ waⱪitlarda, Danlar ɵzliri üqün tikligǝn, Mikaⱨ yasatⱪuzƣan oyma mǝbud [Danda] turƣuzuldi.
