Dommernes 11
1 Gileaditten Jefta var en veldig krigsmann. Men han var sønn av en skjøge; hans far var Gilead.
Giladi Jephthah khaw tatthai hlangrhalh la om tih anih te pumyoi nu kah a ca ni. Jephthah he Gilead loh a sak.
2 Med sin hustru hadde Gilead også sønner; og da hustruens sønner blev store, jaget de Jefta bort og sa til ham: Du skal ingen arvelodd ha i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne.
Gilead te a yuu loh a ca tongpa rhoek a sak pah daea yuu kah a ca la rhoeng uh hang. Te dongah Jephthah tea haek uh tih, “Nang he manua tloe ca la na om dongah a pa im khuikah he na pang mahpawh,” a ti na uh.
3 Da flyktet Jefta for sine brødre og bosatte sig i landet Tob; og der samlet sig en flokk løse menn om Jefta og var med ham på hans tog.
Te dongah Jephthah loh a manuca rhoek kah mikhmuh lamloh yong tih Tob khohmuen ah kho a sak. Te vaengah hlang hoeng rhoek loh Jephthah taengah poep uh tih anih taengah pongpa uh.
4 Nogen tid efter begynte Ammons barn krig mot Israel.
Te dongah khohnina pha lamkah long tah Ammon ca rhoek loh Israel te a vathoh thil uh.
5 Og da Ammons barn bar våben mot Israel, gikk de eldste i Gilead avsted for å hente Jefta fra landet Tob.
Ammon ca rhoek loh Israela vathoh thil vaengah tah Gilead kah a hamca rhoek te Tob kho lamkah Jephthah te loh hamla cet uh.
6 Og de sa til Jefta: Kom og bli vår fører, så vil vi stride mot Ammons barn.
Te vaengah Jephthah te, “Halo lamtah kaimih taengah rhalboei la om laeh, te daengah ni Ammon ca rhoek te m'vathoh thil thai pueng eh,” a ti uh.
7 Men Jefta sa til de eldste i Gilead: Var det ikke I som hatet mig og jaget mig bort fra min fars hus? Hvorfor kommer I da til mig, nu I er i trengsel?
Tedae Gilead kah a hamca rhoek te Jephthah loh, “Nangmih moenih a? Kai nan hmuhuet uh tih a pa im lamkah kai na haek uh te. Tahae ah nang taengkah puen na cak vaengah tah kai taengla balae nan loh uh,” a ti nah.
8 De eldste i Gilead svarte: Derfor er det jo vi nu kommer til dig igjen; du må gå med oss og stride mot Ammons barn, så skal du være høvding over oss, over alle som bor Gilead.
Tedae Gilead kah a hamca rhoek loh Jephthah te, “Te cakhaw nang taengla ka mael uh coeng dongah kaimih taengah pongpa lamtah Ammon ca rhoek vathoh thil laeh. Te phoeiah Gilead khosa boeih soah kaimih kah a lu la na om mako,” a ti na uh.
9 Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom I nu får mig med eder tilbake for å stride mot Ammons barn, og Herren gir dem i min vold, så er det jeg som skal være eders høvding!
Te dongah Gilead kah a hamca rhoek te Jephthah loh, “Ammon ca rhoek vathoh thil ham kai taengla na mael uh coeng tih amih te ni BOEIPA loh kai mikhmuh ah m'paek mak atah kai khaw nangmih taengaha lu la ka om bitni,” a ti nah.
10 Og de eldste i Gilead sa til Jefta: Herren skal være vidne mellem oss. Han straffe oss dersom vi ikke gjør som du sier!
Tedae Jephthah taengah Gilead kah a hamca rhoek loh, “Na ol bangla ka saii uh pawt atah ol aka ya la mamih laklo ah BOEIPA om ta,” a ti uh.
11 Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til sin høvding og fører. Og Jefta gjentok i Mispa alle sine ord for Herrens åsyn.
Te daengah Jephthah loh Gilead kah a hamca rhoek neh cet hmaih tih anih te amamih sokaha lu lam khaw, rhalboei lam khaw pilnam loh a khueh. Te dongah Mizpah kah BOEIPA mikhmuh ah Jephthah loh a ol te boeiha thui.
12 Så sendte Jefta bud til ammonittenes konge og lot si: Hvad vil du mig, siden du kommer til mig og fører krig mot mitt land?
Jephthah loh Ammon ca rhoek kah manghai taengah puencawna tueih tih, “Kai neh nangmih balae benbo benpang tih ka khohmuen vathoh thil ham kai taengla na pawk uh,” a ti nah.
13 Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: Fordi Israel, da de drog op fra Egypten, tok mitt land like fra Arnon til Jabbok og til Jordan; gi det nu tilbake med det gode!
Jephthah kah puencawn rhoek taengah Ammon ca rhoek kah manghai loh, “Egypt lamkah, Arnon lamkah halo vaengah ka khohmuen he Israel loh Jabbok neh Jordan duelaa loh. Te dongah te te rhoepnah neh ham bal laeh saeh,” a ti nah.
14 Men Jefta sendte atter bud til ammonittenes konge
Tedae Jephthah loh koepa khoep tih Ammon ca rhoek kah manghai taengah puencawna tueih.
15 og lot si til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land.
Te vaengah anih te Jephthah loh a uen tih, “Moab khohmuen neh Ammon ca rhoek kah khohmuen te Israel loh a loh moenih.
16 For da de drog op fra Egypten, vandret Israel i ørkenen til det Røde Hav og kom til Kades.
Egypt lamkah halo vaengah Israel he khosoek longah carhaek li la cet tih Kadesh la pawk.
17 Da sendte Israel bud til Edoms konge og lot si: La mig få dra gjennem ditt land! Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud; men han vilde heller ikke. Så blev Israel i Kades.
Te dongah Israel loh Edom manghai taengah puencawna tueih tih, 'Na khohmuen ah ng'kat sak mai,’ a ti nah. Tedae Edom manghai loh a hnatun pawt dongah Moab manghai taengah khawa tueih daea huem pah pawt dongah Israel tah Kadesh ah kho a sak.
18 Siden vandret de i ørkenen og drog utenom Edoms land og Moabs land og kom frem østenfor Moabs land og leiret sig på hin side Arnon; men de kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense.
Te dongah khosoek long cet tih Edom kho neh Moab kho tea hil daengah Moab kho kah khocuk la pawk. Arnon rhalvang ah rhaeh uh coeng dae Moab khorhi te Arnon la a om coeng dongah Moab khorhi ah kun uh voelpawh.
19 Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesbon, og Israel lot ham si: La oss få dra gjennem ditt land, så vi kan komme dit vi skal!
Te phoeiah Israel loh Amori manghai neh Heshbon manghai Sihon taengah khaw puencawn rhoek te a tueih tih anih te Israel loh, “Nang khohmuen longah kamah hmuen te ka paan mai eh?,” a ti nah.
20 Men Sihon hadde ikke så god tro til Israel at han torde la dem dra gjennem sitt land; han samlet alt sitt folk, og de leiret sig i Jahsa, og han angrep Israel.
Tedae Israel loh a khorhi longaha kat ham te Sihon loh a tangnah pawt dongah Sihon loh a pilnam te boeiha hueh. Te phoeiah Jahaz ah rhaeh uh tih Israel tea vathoh thil.
21 Og Herren, Israels Gud, gav Sihon og alt hans folk i Israels hånd, og de slo dem; og Israel inntok hele det land som tilhørte amorittene, det folk som bodde der;
Te vaengah Israel Pathen, BOEIPA loh Sihon neh a pilnam boeih te Israel kut aha paek. Te dongah amih te Israel loh a tloek tih Amori khohmuen neh khohmuen kah khosa hlang te boeiha pang.
22 hele amorittenes land inntok de like fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
Te dongah Amori khorhi te Arnon lamloh Jabbok due, khosoek lamloh Jordan duela boeiha pang uh.
23 Så har nu Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel; og nu vil du ta dets land i eie?
Israel Pathen BOEIPA loh a pilnam Israel mikhmuh ah Amoria haek coeng dongah anih te nang loh na haek aya?
24 Er det ikke så at hvad din gud Kamos lar dig få, det tar du i eie, og alt hvad Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie?
Na pathen Khemosh loh nang m'pang sak te na pang mahpawt a? BOEIPA ka Pathen loh kaimih mikhmuh ah m'paek boeih te tah ka pang uh van ni ta.
25 Er da du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet vel han med Israel eller førte krig mot dem?
Nang tah Moab manghai Zippor capa Balak lakah na hoeikhang khaw na hoeikhang coeng a? Israel te na ho na ho tih vathoh khaw na vathoh thil.
26 Nu har Israel bodd tre hundre år i Hesbon og de byer som hører det til, og i Aroer med tilhørende byer og i alle de byer som ligger ved Arnons bredder; hvorfor har I da ikke tatt dem igjen i all denne tid?
Israel loh Heshbon neh a khobuel ah khaw, Aroer neh a khobuel ah khaw, Arnon tuikaeng kah khopuei boeih ah khaw, kum ya thum kho ana sak uh coeng. Te vaeng tue ah balae tih na lat uh pawh?
27 Jeg har ikke gjort dig noget ondt, men du gjør nu urett mot mig ved å angripe mig; Herren, han som er dommer, han skal dømme idag mellem Israels barn og Ammons barn.
Te dongah kai he nang taengah ka tholh moenih. Nang long ni kai vathoh thil ham kai taengah boethae na saii. Laitloek tue vaengah tah Israel ca rhoek laklo neh Ammon ca rhoek laklo ah BOEIPA loh laitloek nawn saeh,” a ti nah.
28 Men ammonittenes konge hørte ikke på de ord som Jeftas sendebud bar frem til ham.
Tedae Jephthah loh a taenglaa tah olka te Ammon ca rhoek kah manghai loh hnatun pawh.
29 Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han drog gjennem Gilead og Manasse; så drog han frem til Mispa i Gilead; og fra Mispa i Gilead drog han frem mot Ammons barn.
Te vaengah BOEIPA Mueihla te Jephthah dongah om. Te dongah Gilead neh Manasseh te a poeng tih Gilead Mizpeha poeng. Gilead Mizpeh lamloh Ammon ca rhoek pataenga khal bal pueng.
30 Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd,
Te dongah Jephthah loh BOEIPA taengah olcaeng neh a caeng tih, “Ammon ca rhoek te ka kut ah nan paek la nan paek atah,
31 da skal den som går ut av døren til mitt hus og møter mig, når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, da skal den høre Herren til; jeg skal ofre ham til brennoffer.
Ammon ca rhoek taeng lamloh sading la ka bal vaengah kai doe ham ka im thohkhaih lamkah ha moe tih aka pawk te BOEIPA ham om saeh lamtah hmueihhlutnah la ka tloeng eh?,” a ti nah.
32 Så drog Jefta frem mot Ammons barn og stred mot dem, og Herren gav dem i hans hånd;
Te dongah Ammon ca rhoek te vathoh thil ham Jephthaha caeh vaengah Ammon te BOEIPA loh Jephthah kut aha paek.
33 han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bortimot Minnit, tyve byer, og like til Abel-Keramim; det blev et svært mannefall, og Ammons barn blev ydmyket under Israels barn.
Te dongah Aroer lamloh Minnith na kun phai kah khopuei pakul neh Abelkeramim duelaa tloek. Te dongah Ammon ca rhoek te Israel ca rhoek kah mikhmuh ah hmasoe len neh muep kunyun uh.
34 Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, da gikk hans datter ut imot ham med trommer og dans; hun var hans eneste barn, foruten henne hadde han hverken sønn eller datter.
Jephthah te Mizpah kah amah im laa mael vaengah anih doe ham a canu mai loh kamrhing neh lamnah neh tarha ha thoeng pah. Anih bueng oingaih cangloeng tih a ca tongpa huta khaw a taengah om pawh.
35 Med det samme han fikk se henne, sønderrev han sine klær og sa: Akk, min datter, hvilken sorg du volder mig, hvilken ulykke du fører over mig! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
A hmuh vaengah a himbai tea phen tih, “Ya-oe, ka canu, nang loh kai nan det nan det tih nang ngawn tah kai lawn lam ni na om coeng. Tedae kai loh BOEIPA taengah ka ka ka ang coeng dongah hnukpoh ham tah ka coeng voel moenih,” a ti nah.
36 Da sa hun til ham: Min far! Har du gjort et løfte til Herren, så gjør med mig som du har lovt, siden Herren lot dig få hevn over dine fiender, Ammons barn!
Tedae anih te, “A pa, BOEIPA taengah na ka na ang atah na ka lamkah aka thoeng bangla kai taengah saii mai. Na thunkha so, Ammon ca rhoek soah tawnlohnah khaw BOEIPA loh nang hama saii coeng,” a ti nah.
37 Så sa hun til sin far: Bare én ting vil jeg be dig om: La mig være fri to måneder, så jeg kan gå ned på fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner.
Te phoeiah a napa te, “He ol he kai ham hang rhoi mai. Hla nit khuiah a hoenghoep ah ka pongpa dae eh, tlang ah ka dong si lamtah ka cuemnah he kamah neh ka tanu rhoek loh ka rhah uh dae eh,” a ti nah.
38 Og han sa: Gjør så! Så lot han henne være fri to måneder; og hun gikk avsted med sine venninner og gråt over sin jomfrustand på fjellene.
“Cet,” a ti nah tih hla nit khuiah a tueih. Te dongaha canu te a tanu rhoek neh cet uh tih a cuemnah tlang aha rhah thil.
39 Og da to måneder var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne efter det løfte han hadde gjort; og hun hadde ikke visst av mann. Så blev det en skikk i Israel:
Hla nita thok vaengah a napa taengla bal tih a olcaeng neh a caeng tangtae tea canu taengaha saii pah. Te dongah anih loh tongpaa ming pawt te Israel khuiah oltlueh pakhat la a om pah.
40 År for år går Israels døtre avsted for å prise Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.
Te khohnin lamlong tah Israel nu rhoek te kum khat ah cet uh tih hnin li khui Giladi Jephthah canu tea thoelh uh.
