Josvas 2

1 Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere fra Sittim og sa: Gå avsted og se eder om i landet og særlig i Jeriko! De gikk avsted og kom inn i huset til en skjøge som hette Rahab, og de lå der om natten.

Pea naʻe fekau ʻe Siosiua, ko e foha ʻo Nuni, ʻae ongo tangata mei Sitimi, kena fakaʻasiʻasi fakafufū pē, ʻo ne pehē, Mo ō ʻo vakai ʻae fonua, ʻio, ʻa Seliko. Pea naʻa na ō ʻo hoko ki he fale ʻo ha fefine angahala, naʻe hingoa ko Lehapi, pea na mohe ai.

2 Da blev det meldt til kongen i Jeriko: Nogen menn av Israels barn er kommet hit i natt for å utspeide landet.

Pea naʻe tala ki he tuʻi ʻo Seliko, ʻo pehē, “Vakai, naʻe omi ʻae ongo tangata ki heni ʻi he poōni mei he fānau ʻa ʻIsileli ke matakiʻi ʻae fonua.”

3 Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og lot si: Kom hit med de menn som kom til dig og tok inn i ditt hus! De er kommet for å utspeide hele landet.

Pea naʻe fekau ʻe he tuʻi ʻo Seliko kia Lehapi, ʻo pehē, “ʻOmi ʻae ongo tangata kuo haʻu kiate koe, ʻaia kuo hū ki ho fale: he kuo na haʻu ke matakiʻi ʻae fonua kotoa pē.”

4 Men kvinnen tok og skjulte de to menn, og så sa hun: Det er så at disse menn kom til mig, men jeg visste ikke hvor de var fra;

Ka naʻe ʻave ʻe he fefine ʻae ongo tangata, ʻo ne fufū ʻakinaua, ʻo ne tala ʻo pehē, “Naʻe omi ʻae ongo tangata kiate au, ka naʻe ʻikai te u ʻilo pe kuo na haʻu mei fē:

5 og i mørkningen da porten skulde lukkes, gikk mennene ut; jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd eder og sett efter dem, så når I dem nok igjen.

Pea ʻi he hokosia ʻae songo ʻoe matanikolo ʻi he poʻuli, naʻe ʻalu ʻae ongo tangata kituaʻā: pea ʻoku ʻikai te u ʻiloa pe ne na ō ki fē: mou tuli fakatoʻotoʻo ʻakinaua; he temou maʻu ʻakinaua.

6 Men hun hadde latt dem stige op på taket og skjult dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der på taket.

Ka kuo ʻosi ʻene ʻomi ʻakinaua ki he tuʻafale, ʻo ne fufū ʻakinaua ʻi he ngaahi kau ʻoe falakesi, ʻaia naʻa ne folahi lelei ki he tuʻafale.”

7 Så satte mennene efter dem på veien til Jordan, til vadestedene; og porten blev lukket, så snart de som satte efter dem, var gått ut.

Pea naʻe tuli ʻakinaua ʻe he kau tangata ʻi he hala ki Sioatani ʻo aʻu atu ki he ngaahi aʻaʻanga: pea ʻi he ʻalu leva kituaʻā ʻakinautolu naʻe tuli ʻakinaua, naʻa nau tāpuni leva ʻae matanikolo.

8 Før speiderne hadde lagt sig, gikk hun op til dem på taket,

Pea ʻi he teʻeki ke takoto ʻakinaua, naʻa ne ʻalu hake kiate kinaua ʻi he tuʻafale;

9 og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder.

Pea pehē ʻe ia ki he ongo tangata, “ʻOku ou ʻilo kuo foaki ʻe Sihova ʻae fonua kiate kimoutolu, pea kuo tō homou lilika kiate kimautolu, pea kuo ilifia ʻae kakai kotoa pē ʻoe fonua koeʻuhi ko kimoutolu.

10 For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hvad I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann.

He kuo mau fanongo ki he fakamōmoa ʻe Sihova ʻae ngaahi vai ʻoe Tahi Kulokula maʻamoutolu, ʻi hoʻomou haʻu mei ʻIsipite; pea mo ia ne mou fai ki he ongo tuʻi ʻoe kau ʻAmoli, ʻaia naʻe ʻi he kauvai ʻe taha ʻo Sioatani, ʻa Sihoni, mo Oki, ʻaia ne mou fakaʻauha ʻaupito.

11 Da vi hørte det, blev vårt hjerte fullt av angst, og nu er det ikke mere nogen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.

Pea ʻi heʻemau ongoʻi leva, naʻe vaivai homau loto, pea naʻe ʻikai ʻaupito kei mālohi ha tangata koeʻuhi ko kimoutolu: he ko Sihova ko homou ʻOtua, ko e ʻOtua ia ʻi ʻolunga ʻi he langi, pea ʻi māmani ʻi lalo.

12 Så sverg mig nu til ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot eder, at også I vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og gi mig således et tegn på eders ærlighet,

Pea ko eni, ʻoku ou kole kiate kimoua, mo fuakava kiate au ʻia Sihova, ʻi heʻeku fakahā ʻae angaʻofa ni kiate kimoua, pea koeʻuhi ke mo fakahā ʻae angaʻofa ki he fale ʻo ʻeku tamai foki, pea tuku mai kiate au ha fakaʻilonga moʻoni:

13 og la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, leve, og frels vårt liv fra døden!

Koeʻuhi ke mou fakamoʻui ʻeku tamai, mo ʻeku faʻē, mo hoku ngaahi tuongaʻane mo hoku ngaahi tehina, mo ia kotoa pē ʻoku nau maʻu, pea fakahaofi ʻemau moʻui mei he mate.”

14 Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi svare for eders liv! Så sant I ikke lar nogen få vite noget om vårt ærend, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og trofasthet mot dig.

Pea naʻe tala kiate ia ʻe he ongo tangata, “Ko ʻema moʻui, ki hoʻomou moʻui, ʻo kapau ʻe ʻikai te mou fakahā ʻema ngāue ni.” Pea ʻe hoko ʻo pehē, “ʻI he tuku mai ʻe Sihova ʻae fonua kiate kimautolu, te mau fai angaʻofa mo angatonu kiate koe.

15 Så firte hun dem ned gjennem vinduet med et rep; for hennes hus lå ved byens mur, så hun bodde like ved muren.

Pea naʻa ne toki tukutuku hifo ʻakinaua mei he matapā sioʻata ʻaki ʻae afo: he naʻe tuʻu hono fale ʻi he funga ʻā ʻoe kolo, pea naʻe nofo ia ʻi ʻolunga ʻi he ʻā.

16 Og hun sa til dem: Gå op i fjellene, så at de som forfølger eder, ikke treffer på eder, og hold eder skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake; siden kan I gå hvor I vil.

Pea pehē ʻe ia kiate kinaua, “Mo ō ʻo mole atu ki he moʻunga, telia naʻa mo fetaulaki mo e kau tuli; pea fufū ʻakimoua ʻi ai ʻi he ʻaho ʻe tolu, kaeʻoua ke liu mai ʻae kau tuli: pea hili ia ʻe lelei hoʻomo ō ʻi homo hala.”

17 Mennene svarte: Vi holder oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss,

Pea naʻe pehē ʻe he ongo tangata kiate ia, “ʻOku ma [fie ]taʻehalaia ʻi hoʻo fuakava ni, ʻaia kuo ke fakafuakava ai mo kimaua.

18 hvis du ikke, når vi kommer inn i landet, binder denne snor av skarlagenfarvet tråd i det vindu som du har firet oss ned igjennem, og så samler din far og din mor og dine brødre og hele din slekt i huset hos dig.

Vakai, ʻoka mau ka hoko ki he fonua, te ke nonoʻo ʻae potu afo kulokula ni ʻi ʻolunga ʻi he matapā, ʻaia naʻa ke tukutuku hifo ai ʻakimaua: pea ke ʻomi hoʻo tamai mo hoʻo faʻē, mo ho ngaahi tuongaʻane, mo e kāinga kotoa pē ʻoe fale ʻo hoʻo tamai, ki ʻapi kiate koe.

19 Enhver som går ut av din husdør, hans blod komme over hans eget hode, og vi er skyldfri; men enhver som er hos dig i huset, hans blod komme over vårt hode, dersom der blir lagt hånd på ham.

Pea ʻe pehē, ʻilonga ʻaia ʻe hū kituʻa ʻi he matapā ʻo ho fale ki he hala, ʻe ʻi hono ʻulu pē ʻa hono toto, pea ʻe taʻehala ʻakimaua: pea ʻilonga ʻaia ʻe ʻiate koe ʻi he fale, ʻe ʻi homa ʻulu hono toto, ʻo kapau ʻe ala ʻe ha nima kiate ia.”

20 Og dersom du lar nogen få vite noget om vårt ærend, så er vi løst fra den ed du tok av oss.

Pea kapau te ke fakahā ʻema ngāue ni, te ma toki ʻataʻatā ai mei he fuakava ʻaia kuo ke fefuakava ai mo kimaua.”

21 Hun sa: La det være som I sier! Så lot hun dem gå, og de drog avsted; siden bandt hun den skarlagenfarvede snor i vinduet.

Pea naʻe pehē ʻe ia, “Hangē ko hoʻomo ngaahi lea, ke pehē pe ia.” Pea naʻa ne fekau ʻakinaua kena ō, pea na ō: pea ne noʻotaki ʻae afo kulokula ʻi he matapā.

22 De gikk til de kom op i fjellene; der blev de i tre dager, inntil de som forfulgte dem, var vendt tilbake; og forfølgerne lette på hele veien, men fant dem ikke.

Pea naʻa na ō, pea hoko ki he moʻunga, ʻo na nofo ai ʻi he ʻaho ʻe tolu, kaeʻoua liu mai ʻae kau tuli: pea naʻe kumi ʻakinaua ʻe he kau tuli ʻi he potu kotoa pē ʻoe hala, ka naʻe ʻikai tenau ʻilo ʻakinaua.

23 Så vendte de to menn om og gikk ned fra fjellene og satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem.

Ko ia naʻe liu mai ʻae ongo tangata ʻo ʻalu hifo mei he moʻunga, ʻo na ō ki he kauvai ʻe taha, ʻo hoko kia Siosiua ko e foha ʻo Nuni, ʻo fakahā kiate ia ʻaia kotoa pē kuo hoko kiate kinaua:

24 Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd; alle landets innbyggere holder endog på å forgå av angst for oss.

Pea naʻa na pehē kia Siosiua, “Ko e moʻoni kuo tukuange ʻe Sihova ʻae fonua kotoa pē ki hotau nima; he ʻoku vaivai ʻae kakai kotoa pē ʻoe fonua koeʻuhi ko kitautolu.”