Jonas 1

1 Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så:

Eso afaega, Hina Bagade Gode da Youna, (Amidai ea mano) ema sia: i.

2 Stå op, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget op og er kommet for mitt åsyn.

E amane adoi, “Di Ninefe moilai bai bagade fi amoga asili, gasa gala ilima amane sisia: ma, ‘Na ba: loba da dili wadela: i hou bagohame hamosa’ ia adoma.”

3 Men Jonas stod op og vilde fly til Tarsis, bort fra Herrens åsyn; og han drog ned til Joppe og fant der et skib som skulde gå til Tarsis, og han betalte frakten og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.

Be Youna da Hina Gode yolesili, Dasase moilai bai bagade fi amoga hobeale masunusa: dawa: i. Be amomane E da Yoba moilai amoga asi, amola E asili ba: loba, dusagai bagade amo da Dasase moilai bai bagade (Siba: ini soge ganodini) amoga ahoanebe ba: i. Amanoba, e da ea masunu muni ianu, dusagai hawa: hamosu dunu gilisili amoga fila heda: i. E da Gode yolesili hobeale masunusa: dawa: i

4 Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det blev en stor storm på havet, og skibet var i ferd med å knuses.

Be Youna amola dunu oda ilia gilisili fila heda: le ahoanoba, Hina Gode Hi da isu amola fo amola gibu amo i, amola hano da bagade gafululi amola da dusagai amo gadenene agoane, gela sa: imu agoai ba: i.

5 Da blev skibsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skibet, ut i havet for å lette skibet. Men Jonas var steget ned i skibets nederste rum og lå i fast søvn.

Amabeba: le, dusagaiga hawa: hamosu dunu ilia bagadewane beda: ne, ilia ‘gode’ liligi ilima fidima: ne sia: ne gadoi. Amola ilia liligi dusagai ganodini dialu amo huluane ladili hanoa ga galagai. Be ili amo hawa: hamonanoba da Youna e dusagai amo ganodini, sesei amo ganodini sima dialu.

6 Skibsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå op og rop til din gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under.

Be dusagai ouligisu dunu ea da Youna ba: le amane sia: i, “Abuliba: le di sima dianabela: ? Di waha wa: legadole di fidima: ne dia Godema sia: ne gadoma, amola da nini huluane hanoga gela sa: imu galebe. Na dawa: loba da dia Godema sia: ne gadosea, amola Ea ninima asigili fidima: bela: amola ninia da hame bogoma: bela: ?”

7 Og de sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas.

Amalu dusagaiga hawa: hamosu dunu ilia gilisili sia: sa: i amola bai hogoi, “Nowa da bai mubala: le amola goe hou doaga: ma: ne amola ninia gadenenewane se nabimu galebe. Ninia amo hou dawa: ma: ne ganisano sagamu.” Hogole ba: loba Youna e da afuda: i ba: i, amola ea dio dialebe ba: i.

8 Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Hvad er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvad land er du fra, og hvad folk hører du til?

Amabeba: le, ilia ema amane sia: i, “Dia amola ninima goe hou hamoi amo se nabasu bai amo ninima adole ima. Dia da goe guda: adi hamobela: ? Amola di da habidili fi dunula: ? Dia da habidili fi dunu amola dia sosogo fi da habigala?”

9 Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, ham som har gjort havet og det tørre land.

Amola Youna amane adole i, “Na da Hibulu sosogo fi amoga, amola na da Hina Gode Bagade Hebene ganodini esalebe, amoma fa: no bobogesa amola Ema sia: ne gadosa. E da osobo bagade amola hano huluane hamoi.”

10 Da blev mennene grepet av en stor frykt, og de sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For de visste at han flydde fra Herrens åsyn; det hadde han fortalt dem.

Amola Youna e da dusagaiga hawa: hamosu ilima amane adole i, “Na da Hina Bagade Ema hobeale ahoa.” Be amo sia: nababeba: le, dusagaiga hawa: hamosu ilia bagadewane fofogadigili amola bagade beda: gia: i, amola ilia da ema amane sia: i, “Amo hou dia da abuliba: le hamobela: ? (E da Godema hobeale asi ilima adoiba: le, ilia da amo hou dawa: i dagoi).

11 Og de sa til ham: Hvad skal vi gjøre med dig, forat havet kan legge sig for oss? For havet blev mere og mere oprørt.

Be fo amola isu da mae yolelewane, bagade manu, amabeba: le ilia ema adole ba: i. “Adi hamonanea da fo amola isu amola yolema: bela: ?”

12 Han svarte: Ta mig og kast mig i havet! Så vil havet legge sig for eder; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over eder.

Youna da amane sia: i, “Dilia da na hanoga ha: digisia, da fo amola isu amola da yolemu. Na dawa: , amo da na baiga agoane hamosa.”

13 Mennene prøvde nu å ro tilbake til land, men de maktet det ikke; for sjøen slo sterkere og sterkere mot dem.

Be amomane dusagaiga hawa: hamosu dunu ilia da gasa fili, hano bega: ganodini doaga: musa: ha: giwane sua: lala asi, be amomane ahoa ba: loba hamedeidafa ba: i. Be fo amola isu da bu bagade misi.

14 Da ropte de til Herren og sa: Å Herre, la oss ikke gå under fordi denne mann skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du vilde.

Amabeba: le, ili da Godema gasa gala bagadewane sia: ne gadoi, ili fidima: ne, amola ilia amane sia: i, “Hina Gode! Nini bagade beda: i galebe. Be ninia goe dunu ha: digisia, Dia nini mae se nabasima amola mae medole legema. Hina Gode! Di fawane da Dia hanaiga hamoi.

15 Så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet op å rase.

Amanoba, ilia Youna ouga: ne hanoa galagai, be amane hamobeba: le, fo amola isu amola hano gafului huluane fisi dagoi.

16 Og mennene blev grepet av stor frykt for Herren, og de ofret takkoffer til Herren og gjorde løfter.

Amo hou ba: beba: le, ilia amola da Hina Godema beda: ne amola nodone gobele salasu hou amola, Ema dafawane fa: no bobogemu sia: i.

17 Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter.

Be Hina Gode da hamoma: ne sia: beba: le, menabo bagade afae amo da Youna e da: gi, amola Youna da menabo ea hagomo ganodini esaloba, eso udiana amola gasi udiana amola ha: digi.