Jonas 4
1 Men det syntes Jonas meget ille om, og hans vrede optendtes.
But Jonas was very deeply grieved, and he was confounded.
2 Og han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennu var i mitt land? Derfor flydde jeg dengang til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og angrer det onde.
And he prayed to the Lord, and said, O Lord, were not these my words when I was yet in my land? therefore I made haste to flee to Tharsis; because I knew that thou are merciful and compassionate, long-suffering, and abundant in kindness, and repentest of evil.
3 Så ta nu, Herre, mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.
And now, Lord God, take my life from me; for [it is] better for me to die than to live.
4 Men Herren sa: Er det med rette din vrede er optendt?
And the Lord said to Jonas, Art thou very much grieved?
5 Jonas var gått ut av byen; han hadde satt sig østenfor byen, og der hadde han gjort sig en løvhytte og satt under den i skyggen for å se hvorledes det gikk med byen.
And Jonas went out from the city, and sat over against the city; and he made for himself there a booth, and he sat under it, until he should perceive what would become of the city.
6 Da lot Gud Herren et kikajontre vokse op over Jonas til å skygge over hans hode, så han kunde bli fri sitt mismot; og Jonas gledet sig høilig over kikajontreet.
And the Lord God commanded a gourd, and it came up over the head of Jonas, to be a shadow over his head, to shade him from his calamities: and Jonas rejoiced with great joy for the gourd.
7 Men dagen efter, da morgenen brøt frem, lot Gud en orm komme, som stakk kikajontreet så det visnet.
And God commanded a worm the next morning, and it smote the gourd, and it withered away.
8 Og da solen stod op, sendte Gud en lummer østenvind, og solen stakk Jonas' hode, så han vansmektet; da ønsket han sig døden og sa: Jeg vil heller dø enn leve.
And it came to pass at the rising of the sun, that God commanded a burning east wind; and the sun smote on the head of Jonas, and he fainted, and despaired of his life, and said, [It is] better for me to die than to live.
9 Men Gud sa til Jonas: Er det med rette din vrede er optendt for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette er min vrede optendt inntil døden.
And God said to Jonas, Art thou very much grieved for the gourd? And he said, I am very much grieved, even to death.
10 Da sa Herren: Du ynkes over kikajontreet, som du ikke har hatt møie med og ikke opelsket, som blev til på en natt og forgikk på en natt;
And the Lord said, Thou hadst pity on the gourd, for which thou has not suffered, neither didst thou rear it; which came up before night, and perished before [another] night:
11 og jeg skulde ikke ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellem høire og venstre, og en mengde dyr!
and shall not I spare Nineve, the great city, in which dwell more than twelve myriads of human beings, who do not know their right hand or their left hand; and [also] much cattle?
