Johannes 10
1 Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennem døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver;
Jisua'n a tia, “Chongdik tak nangni ki ril: mi tukhom belrirukul kotbâia lût loia lam dang tienga kala lût chu inru le râtlâksong ani.
2 men den som går inn gjennem døren, han er fårenes hyrde.
Mi tukhom kotbâi tieng renga lût chu belrihôlpu ani.
3 For ham lukker dørvokteren op, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut.
Kotbâi ngâkpu han kotbâi a mo-ong pea; belringeiin a rôl an rieta, a belringei chu an riming chitin a koia, a ruoi ngei ngâi.
4 Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst;
A kaisuo ngei suole chu ama moton ânsa pe ngeia, male a rôl an riet sikin, belringeiin a nûk an jûi ngâi.
5 men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst.
Midang chu tute jûi no ni ngei; a rôl an riet loi sikin, jûi nêkin tân pe pat an tih,” a tia.
6 Denne lignelse sa Jesus til dem; men de skjønte ikke hvad det var han talte til dem.
Jisua'n hi chongmintêk hi a misîr pe ngeia, hannirese imo a tina riet mak ngei.
7 Jesus sa da atter til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Jeg er døren til fårene.
Masikin Jisua'n a ti nôka, “Chongdiktak nangni ki ril: Keima hi belringei ranga kotbâi ki ni.
8 Alle de som er kommet før mig, er tyver og røvere; men fårene har ikke hørt dem.
Ko motona lei juong ngei murdi chu inru ngei le râtlâksong ngei an nia, belringei khomin an chong rangâi ngâi mak ngei.
9 Jeg er døren; den som går inn gjennem mig, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.
Keima hih kotbâi ki ni. Tukhom keima taka lût chu sanminringin om an tih; asûnga lût an ta, jôk an ta, sûlring man sâng an tih.
10 Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet forat de skal ha liv og ha overflod.
Inru chu muruk rang, that rang le sietminmang rang vaiin kêng an hong ngâi. Kei chu ringna nin dôna ranga ringna akipdira nin dôna ranga juong ki ni.
11 Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.
“Keima hi belrihôlpu sa, a belringei ta ranga a ringna phal nuom ki ni.
12 Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre;
Inlo mi, belrihôlpu dikloi le belringei khom ata aniloi sikin, melang hong a mûn chu belringei a mâkraka male a tân pata; masikin melangin belringei a peta, chek a minchâinek ngâi.
13 for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte.
Inlo mi han a tân pata asikchu ama hah inlo mi le belringei rangin lunghâng a dôn loi sikin.
14 Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine,
Keima hi belrihôlpu sa ki ni. Pa'n mi riet anghan kei khom Pa ki rieta, ma-angdên han ke belringei chu ki rieta anni ngei khomin min riet ani. An ta ranga thi khom hih ku nuom ani.
15 likesom Faderen kjenner mig, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene.
16 Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.
Hi belrirukula la om loi belri dang khom ka la dôn sa. Mangei ha khom la hongtuong sa ka ta, anni ngei han ke he rangâi an ta, male belri pâlkhat la hongni an tih, belrihôlpu inkhat lehan.
17 Derfor elsker Faderen mig, fordi jeg setter mitt liv til for å ta det igjen.
“Man nôk ranga ki ringna pêk rang ku nuom sikin, Pa'n mi lungkham ngâi ani.
18 Ingen tar det fra mig, men jeg setter det til av mig selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen; dette bud fikk jeg av min Fader.
Tutên ki ringna hi mi lâk pe thei noni ngei. Keima rachamin kêng ke pêk rang ani. A pêk thei ki nia, male a lâk nôk thei khom ki ni. Mahi kêng tho rangin ka Pa'n chong mi pêk ani.”
19 Det blev atter splid iblandt jødene på grunn av disse ord,
Hi chongngei sika hin mipuingei lâia insenna aom nôk zoi.
20 og mange av dem sa: Han er besatt og gal; hvorfor hører I på ham?
Mi tamtakin, “Ramkhori sûr! Achâng kêng! Ithomo a chong nin rangâi pea?” an tia.
21 Andre sa: Dette er ikke besatt manns tale; kan vel en ond ånd åpne blindes øine?
Aniatachu adangngeiin chu, “Ramkhori sûr chu ma anghin chong thei no nih! Kho angin mo ramkhorin mi mitcho amin vâr pe thei ranga?” an tia.
22 Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter,
Ma zora hah phalbi lâi ania, Biekin ranga Inpêklet khohoi Jerusalema an mang lâitak ani.
23 og Jesus gikk omkring i templet i Salomos buegang.
Jisua chu Solomon bokropa han a vân lôi a hôn lôia,
24 Jødene flokket sig da om ham og sa til ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!
mingei ha a kôla an hôn tûpa, “Idôr sôt mo mulung okchân mi ni dar rang? Ânthârtakin mi ril roh: Messiah mo ni ni?” an tia.
25 Jesus svarte dem: Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vidner om mig;
Jisua'n a thuona, “Nangni ki ril zoi duo, aniatachu mi iem mak chei. Ka Pa rachamneinân a sin ko tho hin ku ruthûlin nangni a min riet ania;
26 men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får.
hannirese iem no tunui, ke belringei nin ni loi sikin.
27 Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,
Ke belringeiin chu ko rôl an riet ngâi; kei khomin ki riet ngei, male annin min jûi ngâi.
29 Min Fader, som har gitt mig dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd;
Anni ngei ni pêkpu ka Pa hah neinunngei murdi nêkin ânlal uol ani, male tutên Pa donsûina renga mi sut thei no ni ngei.
30 jeg og Faderen, vi er ett.
Pa le keima chu inkhat kin ni.”
31 Jødene tok da atter op stener for å stene ham.
Hanchu mingeiin ama dêngna rang lung an rût nôka.
32 Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I stener mig for?
Jisua'n an kôm, “Pa'n sin ranga mi pêk sin sa tamtak nin mitmua ki sin zoia, akhotak sika ha mo lung leh ni dêng rang nin bôkna reng hi?” a tia.
33 Jødene svarte ham: For nogen god gjerning stener vi dig ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør dig selv til Gud.
Anni ngei han, “Sin sa sikin lung leh nang dêng rang nuom mak mea, aniatachu Pathien riming ni rilminsiet! sikin le miriem ni ni ngonga Pathien'n nên bê sikin ani,” tiin an thuona.
34 Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder?
Jisua'n a thuona, “Nin Balam lekhabua Pathien'n a tia, ‘pathienngei nin ni,’ tiin ânziek nimak mo.
35 Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -
Ei riet anghan Pathien lekhabua ati kai chu tuonsôtin adik ngâi ania; male Pathien'n a chong a min tungna ngeia khom han pathienngei a ti ani.
36 sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?
Keima rang chu Pa'n mi thanga rammuola mi juongtîr ani. Nônte, kho angin mo Pathien Nâipasal ki ni ki ti sika hin Pathien ni rilminsiet mi nin ti hi?
37 Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro mig ikke;
Ka Pa'n sin ranga mi nuom neinunngei ha ki sin ani nônchu mi iem no roi.
38 men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror mig, forat I kan skjønne og forstå at Faderen er i mig og jeg i ham!
Hannirese ki sin anîn chu keima mi nin iem no khomin, ki sinthongei luo hi iem roi bah, Pa keima kôm a om male keima Pa kôm ko om ti nin riet minthâr theina rangin,” a tia.
39 De søkte da atter å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd.
Jisua sûr rang an pût nôkrêka, aniatachu an kut renga a jôkpai pe ngeia.
40 Og han drog atter bort til hin side av Jordan, til det sted hvor Johannes først døpte og han blev der.
Hanchu Jisua hah Jordan Tuidung râla motona John'n mi a baptisna ngâi mun tieng han a sea, male mahan a om zoi.
41 Og mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde vel ikke noget tegn, men alt det som Johannes sa om denne, var sant.
Mi tamtak a kôm an honga. “John'n ite sininkhêlngei sin mak,” aniatachu, “Hipa chungroi a lei misîr murdi chu adik ani,” an tia.
42 Og mange trodde på ham der.
Male mahan mi tamtakin ama an iem zoi.
