Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Pea naʻe toki tali ʻe Siope, ʻo ne pehē,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
ʻOku ou ʻilo ʻoku pehē moʻoni ia ka ʻe tonuhia fēfē ʻae tangata ʻi he ʻao ʻoe ʻOtua?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Kapau te na alea, mo ia, ʻe ʻikai te ne faʻa talia ʻe ia ha taha ʻi he meʻa ʻe afe.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
ʻOku poto ia ʻi loto, pea lahi ʻi he mālohi: ko hai kuo ne fakaangatuʻu ia kiate ia, pea monūʻia?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Ko ia ia ʻoku ne hiki ʻae ngaahi moʻunga, kae ʻikai ke nau ʻilo: ʻoku ne fulihi ia ʻi hono houhau.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
ʻOku ne luluʻi ʻae fonua mei hono potu, pea ʻoku ngalulululu hono ngaahi pou.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
ʻOku ne fekauʻi ʻae laʻā, pea ʻikai ʻalu hake ia; pea ne tāpuni hake ʻae ngaahi fetuʻu.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
ʻOku ne folahi atu tokotaha pē ʻae ngaahi langi, pea ʻoku ne hāʻele ʻi he ngaahi peau ʻoe tahi.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
ʻOku ne ngaohi ʻa ʻAakitulio, mo Olioni, mo Peliatisi, pea mo e ngaahi potu ki he feituʻu tonga.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
ʻOku ne fai ʻae ngaahi meʻa lahi ʻo taʻefaʻaʻilo; ʻio, ko e ngaahi meʻa mana ʻoku taʻefaʻalaua.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Vakai, ʻoku hāʻele ia ʻi hoku tafaʻaki, ka ʻoku ʻikai te u mamata ki ai: ʻoku ne hāʻele atu foki ka ʻoku ʻikai te u ʻiloʻi ia.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Vakai, ʻoku ne toʻo atu, ko hai ʻe faʻa taʻofi ia? Ko hai ʻe pehē kiate ia, ‘Ko e hā ʻoku ke fai?’
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
“Kapau ʻe ʻikai taʻofi ʻe he ʻOtua ki hono houhau, ʻe mapelu ki lalo ʻiate ia ʻae kau tokoni fielahi.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Kae fēfē ai ʻeku talia ia ʻeau, pea u fili ʻeku ngaahi lea ke alea mo ia?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
ʻAia ʻe ʻikai te u talia, ʻoka ne u māʻoniʻoni, ka te u hū tāumaʻu ki hoku Fakamaau.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Ka ne u ui, pea talia ia; kae ʻikai te u tui kuo ne ongoʻi hoku leʻo.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
He ʻoku ne haʻaki au ʻaki ʻae afā, pea ne fakalahi ʻeku lavea taʻehanoʻuhinga.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
ʻOku ʻikai tuku ʻe ia ke u mānava, ka ʻoku ne fakapito au ʻaki ʻae mamahi.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Kapau te u lea ki he mālohi, vakai, ʻoku māfimafi ia: pe ki he fakamaau, ‘ko hai te ne fakamoʻoni kiate au?’
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Kapau te u fakatonuhiaʻi au, pea tā ʻe fakahalaʻi au ʻe hoku ngutu ʻoʻoku; pē te u pehē ʻoku ou haohaoa, ʻe fakamoʻoni ia ki heʻeku halaia.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Neongo ʻa ʻeku haohaoa, ka ʻe ʻikai te u ʻilo ki hoku loto: te u fehiʻa ʻeau pē ki heʻeku moʻui.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
“Ko e meʻa ni pē taha, ʻoku ou fakamoʻoni ki ai, ʻOku ne fakaʻauha ʻae haohaoa mo e angahala.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Kapau ʻe fakafokifā pē ʻae taaʻi ʻe he fakamamahi, ʻe kata ʻe ia ʻi he ʻahiʻahiʻi ʻoe taʻeangahala.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Kuo tuku ʻae fonua ki he nima ʻoe angahala: ʻoku ne ʻufiʻufi ʻae mata ʻo hono kau fakamāu; ka ʻikai, pea kofaa, pe ko hai ia?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
“ʻOku vave eni ʻa hoku ngaahi ʻaho ʻi he tangata fekau: ʻoku puna atu ia, ʻoku ʻikai ʻilo ʻe ia ha lelei.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Kuo mole ia ʻo hangē ko e ngaahi vaka ngaholo: ʻo hangē ko e ʻikale ʻoku fakavave ki he kai.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Kapau te u pehē, ‘Te u fakangaloʻi ʻa ʻeku mamahi, te u siʻaki ʻeku māfasia, ʻo fakafiemālieʻi au:’
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
Tā te u ilifia ʻi heʻeku ngaahi mamahi fulipē, ʻoku ou ʻilo ʻe ʻikai te ke fakatonuhiaʻi au.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Kapau ʻoku ou angakovi, pea tā ʻoku kei taʻeʻaonga pe ʻeku ngāue?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
He kapau te u kaukau au ʻi he vai ʻuha hinehina, ʻo ngaohi ke maʻa ʻaupito hoku nima;
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Ka te ke lī au ki he pelepela, pea ʻe fakaliliʻa kiate au ʻa hoku ngaahi kofu ʻoʻoku.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
He ʻoku ʻikai ko e tangata ia, ʻo hangē ko au, koeʻuhi ke u talia ia, pea kema fakataha ʻi he fakamaau.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Pea ʻoku ʻikai ha tangata fakalelei ʻi homa vahaʻa, ke ne hili hono nima kiate kimaua fakatouʻosi.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Ke toʻo ʻe ia ʻene meʻa tā ʻiate au, pea ʻoua naʻa fakailifiaʻi au ʻe heʻene manavahē:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Te u toki lea ai, ʻo taʻemanavahē kiate ia; ka ʻoku ʻikai te u pehē eni.
