Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Ipapo Jobho akapindura akati:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
“Zvirokwazvo ndinoziva kuti ichokwadi. Asi munhu anofa angava akarurama pamberi paMwari seiko?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Kunyange dai mumwe aida kuita nharo naye, haaizogona kumupindura kamwe chete pamibvunzo chiuru.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Uchenjeri hwake hwakadzika, simba rake iguru kwazvo. Ndianiko akamudzivisa akabuda asina vanga?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Anofambisa makomo iwo asingazivi agoapidigura mukutsamwa kwake kukuru.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Anozungunusa nyika ikabva panzvimbo yayo uye anoita kuti mbiru dzayo dzidengenyeke.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Anotaura kuzuva iro ndokurega kuvhenekera; anodzivira chiedza chenyeredzi.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Iye oga anotambanudza matenga uye anofamba pamusoro pamafungu egungwa.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Ndiye Muiti weNyeredzi dzeAkutiro neOrioni, dzeChimunomwe namapoka enyeredzi dzenyasi.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Anoita minana isingagoni kunzwisisiswa, nezvishamiso zvisingagoni kuverengwa.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Paanondipfuura, handigoni kumuona; paanoenda napo handingamuoni.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Kana achibvuta, ndiani angamudzivisa? Ndiani angati kwaari, ‘Unoiteiko?’
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
Mwari haadzori kutsamwa kwake; kunyange boka ravarwi raRahabhi rakawira patsoka dzake nokutya.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
“Zvino ndingakakavadzana naye seiko? Ndingawana seiko mashoko okuita nharo naye?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Kunyange ndakanga ndisina mhaka, handaigona kumupindura; ndaingokumbira hangu nyasha kuMutongi wangu.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Kunyange dai ndaimudana hangu uye akandipindura, handitendi kuti aizowana nguva yokundinzwa.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Aizondiparadza nedutu uye achizowedzera maronda angu pasina mhosva.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Haaizonditenderazve kuti nditure mafemo, asi aizondizadza namatambudziko.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Kana zviri zvesimba, iye ane simba guru! Uye kana zviri zvokururamisira, ndianiko angamudana kuti amutonge?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Kunyange dai ndisina mhosva, muromo wangu waizongondipa mhaka; dai zvangu ndakarurama, iwo waizongondipa mhaka.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
“Kunyange ndisina mhosva, handina hangu hanya nazvo; ndinozvidza upenyu hwangu pachangu.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
Zvakangofanana; ndokusaka ndichiti, ‘Iye anoparadza vasina mhosva nevakaipa.’
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Kana dambudziko rikauyisa rufu nokukurumidza, achaseka kushaya tariro kwavasina mhosva.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Panowira nyika mumaoko avakaipa, vatongi vayo anovapofumadza. Kana asiri iye, zvino ndianiko?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
“Mazuva angu anokurumidza kupfuura mumhanyi; anobhururuka oenda asina kumboona mufaro.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Anopfuura sezvikepe zvenhokwe, kufanana namakondo anomhanyira nyama yawo.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Kana ndikati, ‘Ndichakanganwa kunyunyuta kwangu, ndichashandura chiso changu, ndigonyemwerera,’
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
ndinongotya kutambura kwangu, nokuti ndinoziva kuti imi hamuregi kundipa mhosva.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Sezvo ndatopiwa hangu mhosva, ko, ndichagotamburirei pasina?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Kunyange dai ndikazvishambidza nesipo uye ndikashamba maoko angu nesoda,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
imi muchandinyudza mugomba rematope zvokuti kunyange nenguo dzangu dzichandisema.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
“Iye haasi munhu akafanana neni kuti ndimupindure, kuti zvimwe iye neni tisangane mudare redzimhosva.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Dai chete paingova nomumwe angamira pakati pedu, kuti aise ruoko rwake patiri tose,
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
mumwe zvake angabvise shamhu yaMwari kwandiri, kuti kutyisa kwake kurege kundivhundutsazve.
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Ipapo ndichataura ndisingamutyi, asi sezvazvakaita kwandiri iye zvino, handingakwanisi.
