Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Então Job respondeu, e disse:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Na verdade sei que assim é; porque como se justificaria o homem para com Deus?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Se quizer contender com elle, nem a uma de mil coisas lhe poderá responder.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Elle é sábio de coração, e forte de forças: quem se endureceu contra elle, e teve paz?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Elle é o que transporta as montanhas, sem que o sintam, e o que as transtorna no seu furor.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
O que remove a terra do seu logar, e as suas columnas estremecem.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
O que falla ao sol, e não sae, e sella as estrellas.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
O que só estende os céus, e anda sobre os altos do mar.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
O que faz a Ursa, o Orion, e o Setestrello, e as recamaras do sul.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
O que faz coisas grandes, que se não podem esquadrinhar: e maravilhas taes que se não podem contar.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Eis que passa por diante de mim, e não o vejo: e torna a passar perante mim, e não o sinto.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Eis que arrebata; quem lh'o fará restituir? quem lhe dirá: Que é o que fazes?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
Deus não revogará a sua ira: debaixo d'elle se encurvam os auxiliadores soberbos.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Quanto menos lhe responderia eu! ou escolheria diante d'elle as minhas palavras!
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
A quem, ainda que eu fosse justo, lhe não responderia: antes ao meu Juiz pediria misericordia.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Ainda que chamasse, e elle me respondesse, nem por isso creria que désse ouvidos á minha voz.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Porque me quebranta com uma tempestade, e multiplica as minhas chagas sem causa.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Nem me concede o respirar, antes me farta d'amarguras.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Quanto ás forças, eis que elle é o forte: e, quanto ao juizo, quem me citará com elle?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Se eu me justificar, a minha bocca me condemnará: se fôr recto, então me declarará por perverso.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Se fôr recto, não estimo a minha alma: deprezo a minha vida.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
A coisa é esta; por isso eu digo que elle consome ao recto e ao impio.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Matando o açoite de repente, então se ri da prova dos innocentes.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
A terra se entrega na mão do impio; elle cobre o rosto dos juizes: se não é elle, quem é logo?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
E os meus dias são mais velozes do que um correio: fugiram, e nunca viram o bem.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Passam como navios veleiros: como aguia que se lança á comida.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Se eu disser: Me esquecerei da minha queixa, e mudarei o meu rosto, e tomarei alento;
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
Receio todas as minhas dôres, porque bem sei que me não terás por innocente.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
E, sendo eu impio, por que trabalharei em vão?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Ainda que me lave com agua de neve, e purifique as minhas mãos com sabão,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Ainda me submergirás no fosso, e os meus proprios vestidos me abominarão.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
Porque elle não é homem, como eu, a quem eu responda, vindo juntamente a juizo.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Não ha entre nós arbitro que ponha a mão sobre nós ambos.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Tire elle a sua vara de cima de mim, e não me amedronte o seu terror.
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Então fallarei, e não o temerei; porque assim não estou comigo.
