Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Giobbe rispose dicendo:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
In verità io so che è così: e come può un uomo aver ragione innanzi a Dio?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Se uno volesse disputare con lui, non gli risponderebbe una volta su mille.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Saggio di mente, potente per la forza, chi s'è opposto a lui ed è rimasto salvo?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Sposta le montagne e non lo sanno, egli nella sua ira le sconvolge.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Scuote la terra dal suo posto e le sue colonne tremano.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Comanda al sole ed esso non sorge e alle stelle pone il suo sigillo.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Egli da solo stende i cieli e cammina sulle onde del mare.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Crea l'Orsa e l'Orione, le Pleiadi e i penetrali del cielo australe.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Fa cose tanto grandi da non potersi indagare, meraviglie da non potersi contare.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Ecco, mi passa vicino e non lo vedo, se ne va e di lui non m'accorgo.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Se rapisce qualcosa, chi lo può impedire? Chi gli può dire: «Che fai?».
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
Dio non ritira la sua collera: sotto di lui sono fiaccati i sostenitori di Raab.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Tanto meno io potrei rispondergli, trovare parole da dirgli!
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Se avessi anche ragione, non risponderei, al mio giudice dovrei domandare pietà.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Se io lo invocassi e mi rispondesse, non crederei che voglia ascoltare la mia voce.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Egli con una tempesta mi schiaccia, moltiplica le mie piaghe senza ragione,
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
non mi lascia riprendere il fiato, anzi mi sazia di amarezze.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Se si tratta di forza, è lui che dà il vigore; se di giustizia, chi potrà citarlo?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Se avessi ragione, il mio parlare mi condannerebbe; se fossi innocente, egli proverebbe che io sono reo.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Sono innocente? Non lo so neppure io, detesto la mia vita!
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
Per questo io dico: «E' la stessa cosa»: egli fa perire l'innocente e il reo!
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Se un flagello uccide all'improvviso, della sciagura degli innocenti egli ride.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
La terra è lasciata in balìa del malfattore: egli vela il volto dei suoi giudici; se non lui, chi dunque sarà?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
I miei giorni passano più veloci d'un corriere, fuggono senza godere alcun bene,
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
volano come barche di giunchi, come aquila che piomba sulla preda.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Se dico: «Voglio dimenticare il mio gemito, cambiare il mio volto ed essere lieto»,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
mi spavento per tutti i miei dolori; so bene che non mi dichiarerai innocente.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Se sono colpevole, perché affaticarmi invano?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Anche se mi lavassi con la neve e pulissi con la soda le mie mani,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
allora tu mi tufferesti in un pantano e in orrore mi avrebbero le mie vesti.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
Poiché non è uomo come me, che io possa rispondergli: «Presentiamoci alla pari in giudizio».
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Non c'è fra noi due un arbitro che ponga la mano su noi due.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Allontani da me la sua verga sì che non mi spaventi il suo terrore:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
allora io potrò parlare senza temerlo, perché così non sono in me stesso.
