< Jobs 9 >
1 Da tok Job til orde og sa:
Hiob antwortete und sprach:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Ja, ich weiß fast wohl, daß also ist, daß ein Mensch nicht rechtfertig bestehen mag gegen Gott.
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Hat er Lust, mit ihm zu hadern, so kann er ihm auf tausend nicht eins antworten.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Er ist weise und mächtig wem ist's je gelungen, der sich wider ihn gelegt hat?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Er versetzt Berge, ehe sie es inne werden, die er in seinem Zorn umkehret.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Er weget ein Land aus seinem Ort, daß seine Pfeiler zittern.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Er spricht zur Sonne, so gehet sie nicht auf, und versiegelt die Sterne.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Er breitet den Himmel aus allein und gehet auf den Wogen des Meers.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Er machet den Wagen am Himmel und Orion und die Glucke und die Sterne gegen Mittag.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Er tut große Dinge, die nicht zu forschen sind, und Wunder, deren keine Zahl ist.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Siehe, er gehet vor mir über, ehe ich's gewahr werde, und verwandelt sich, ehe ich's merke.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Siehe, wenn er geschwind hinfähret, wer will ihn wiederholen? Wer will zu ihm sagen: Was machst du?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
Er ist Gott, seinen Zorn kann niemand stillen; unter ihm müssen sich beugen die stolzen HERREN.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Wie sollt ich denn ihm antworten und Worte finden gegen ihn?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Wenn ich auch gleich recht habe, kann ich ihm dennoch nicht antworten sondern ich müßte um mein Recht flehen.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Wenn ich ihn schon anrufe, und er mich erhöret, so glaube ich doch nicht, daß er meine Stimme höre.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Denn er fähret über mich mit Ungestüm und macht mir der Wunden viel ohne Ursache.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Er läßt meinen Geist sich nicht erquicken, sondern macht mich voll Betrübnis.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Will man Macht; so ist er zu mächtig; will man Recht, wer will mein Zeuge sein?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Sage ich, daß ich gerecht bin; so verdammet er mich doch; bin ich fromm, so macht er mich doch zu Unrecht.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Bin ich denn fromm, so darf sich's meine Seele nicht annehmen. Ich begehre keines Lebens mehr.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
Das ist das Eine, das ich gesagt habe: Er bringet um beide den Frommen und Gottlosen.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Wenn er anhebt zu geißeln, so dringet er fort bald zum Tode und spottet der Anfechtung der Unschuldigen.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Das Land aber wird gegeben unter die Hand des Gottlosen, daß er ihre Richter unterdrücke. Ist's nicht also? Wie sollte es anders sein?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
Meine Tage sind schneller gewesen denn ein Läufer; sie sind geflohen und haben nichts Gutes erlebt.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Sie sind vergangen wie die starken Schiffe, wie ein Adler fleugt zur Speise.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Wenn ich gedenke, ich will meiner Klage vergessen und meine Gebärde lassen fahren und mich erquicken,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
so fürchte ich alle meine Schmerzen, weil ich weiß, daß du mich nicht unschuldig sein lässest.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Bin ich denn gottlos, warum leide ich denn solche vergebliche Plage?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Wenn ich mich gleich mit Schneewasser wünsche und reinigte meine Hände mit dem Brunnen,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
so wirst du mich doch tunken in Kot, und werden mir meine Kleider scheußlich anstehen.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
Denn er ist nicht meinesgleichen, dem ich antworten möchte, daß wir vor Gericht miteinander kämen.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Es ist unter uns kein Schiedsmann, noch der seine Hand zwischen uns beide lege.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Er nehme von mir seine Rute und lasse sein Schrecken von mir,
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
daß ich möge reden und mich nicht vor ihm fürchten dürfe; sonst kann ich nichts tun, das für mich sei.