Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
And Job answereth and saith: —
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Truly I have known that [it is] so, And what — is man righteous with God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he delight to strive with Him — He doth not answer him one of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Wise in heart and strong in power — Who hath hardened toward Him and is at peace?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Who is removing mountains, And they have not known, Who hath overturned them in His anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Who is shaking earth from its place, And its pillars move themselves.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Who is speaking to the sun, and it riseth not, And the stars He sealeth up.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Stretching out the heavens by Himself, And treading on the heights of the sea,
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Making Osh, Kesil, and Kimah, And the inner chambers of the south.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Doing great things till there is no searching, And wonderful, till there is no numbering.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo, He goeth over by me, and I see not, And He passeth on, and I attend not to it.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Lo, He snatches away, who bringeth it back? Who saith unto Him, 'What dost Thou?'
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God doth not turn back His anger, Under Him bowed have proud helpers.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less do I — I answer Him? Choose out my words with Him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, though I were righteous, I answer not, For my judgment I make supplication.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Though I had called and He answereth me, I do not believe that He giveth ear [to] my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Because with a tempest He bruiseth me, And hath multiplied my wounds for nought.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He permitteth me not to refresh my spirit, But filleth me with bitter things.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If of power, lo, the Strong One; And if of judgment — who doth convene me?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
If I be righteous, Mine mouth doth declare me wicked, Perfect I am! — it declareth me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Perfect I am! — I know not my soul, I despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
It is the same thing, therefore I said, 'The perfect and the wicked He is consuming.'
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If a scourge doth put to death suddenly, At the trial of the innocent He laugheth.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Earth hath been given Into the hand of the wicked one. The face of its judges he covereth, If not — where, who [is] he?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
My days have been swifter than a runner, They have fled, they have not seen good,
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They have passed on with ships of reed, As an eagle darteth on food.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Though I say, 'I forget my talking, I forsake my corner, and I brighten up!'
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I have been afraid of all my griefs, I have known that Thou dost not acquit me.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I — I am become wicked; why [is] this? [In] vain I labour.
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I have washed myself with snow-water, And purified with soap my hands,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Then in corruption Thou dost dip me, And my garments have abominated me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
But if a man like myself — I answer him, We come together into judgment.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
If there were between us an umpire, He doth place his hand on us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
He doth turn aside from off me his rod, And His terror doth not make me afraid,
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
I speak, and do not fear Him, But I am not right with myself.
