Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
“Truly I know that it is so, but how can man be just with God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he is pleased to contend with him, he can’t answer him one time in a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
God is wise in heart, and mighty in strength. Who has hardened himself against him and prospered?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
He removes the mountains, and they don’t know it, when he overturns them in his anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
He shakes the earth out of its place. Its pillars tremble.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
He commands the sun and it doesn’t rise, and seals up the stars.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
He alone stretches out the heavens, and treads on the waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
He makes the Bear, Orion, and the Pleiades, and the rooms of the south.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
He does great things past finding out; yes, marvelous things without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Behold, he goes by me, and I don’t see him. He passes on also, but I don’t perceive him.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Behold, he snatches away. Who can hinder him? Who will ask him, ‘What are you doing?’
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
“God will not withdraw his anger. The helpers of Rahab stoop under him.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less will I answer him, and choose my words to argue with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Though I were righteous, yet I wouldn’t answer him. I would make supplication to my judge.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
If I had called, and he had answered me, yet I wouldn’t believe that he listened to my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
For he breaks me with a storm, and multiplies my wounds without cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He will not allow me to catch my breath, but fills me with bitterness.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If it is a matter of strength, behold, he is mighty! If of justice, ‘Who,’ says he, ‘will summon me?’
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Though I am righteous, my own mouth will condemn me. Though I am blameless, it will prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
I am blameless. I don’t respect myself. I despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
“It is all the same. Therefore I say he destroys the blameless and the wicked.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If the scourge kills suddenly, he will mock at the trial of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given into the hand of the wicked. He covers the faces of its judges. If not he, then who is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
“Now my days are swifter than a runner. They flee away. They see no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They have passed away as the swift ships, as the eagle that swoops on the prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, ‘I will forget my complaint, I will put off my sad face, and cheer up,’
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I am afraid of all my sorrows. I know that you will not hold me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I will be condemned. Why then do I labor in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I wash myself with snow, and cleanse my hands with lye,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
yet you will plunge me in the ditch. My own clothes will abhor me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For he is not a man, as I am, that I should answer him, that we should come together in judgment.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is no umpire between us, that might lay his hand on us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take his rod away from me. Let his terror not make me afraid;
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
then I would speak, and not fear him, for I am not so in myself.
