Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
I know [it to be] so of a truth: but how should man be just with God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he will contend with him, he cannot answer him one of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
[He is] wise in heart, and mighty in strength: who hath hardened [himself] against him, and hath prospered?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Who removeth the mountains, and they know not: who overturneth them in his anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Who shaketh the earth out of her place, and its pillars tremble.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Who commandeth the sun, and it riseth not; and sealeth up the stars.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Who alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Who maketh Arcturus, Orion, and Pleiades, and the chambers of the south.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Who doeth great things past finding out; yes, and wonders without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo, he goeth by me, and I see [him] not: he passeth on also, but I perceive him not.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Behold, he taketh away, who can hinder him? who will say to him, What doest thou?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
[If] God will not withdraw his anger, the proud helpers do stoop under him.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less shall I answer him, [and] choose out my words [to reason] with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, though I were righteous, [yet] would I not answer, [but] I would make supplication to my judge.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
If I had called, and he had answered me; [yet] I would not believe that he had hearkened to my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
For he breaketh me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He will not suffer me to take my breath, but filleth me with bitterness.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If [I speak] of strength, lo, [he is] strong: and if of judgment, who shall set me a time [to plead]?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
If I justify myself, my own mouth will condemn me: [if I say], I [am] perfect, that also will prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
[Though] I [were] perfect, [yet] would I not know my soul: I would despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
This [is] one [thing], therefore I said [it], he destroyeth the perfect and the wicked.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If the scourge shall slay suddenly, he will laugh at the trial of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given into the hand of the wicked: he covereth the faces of its judges; if not, where, [and] who [is] he?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
Now my days are swifter than a post: they flee away, they see no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They are passed away as the swift ships: as the eagle [that] hasteth to the prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my complaint, I will leave off my heaviness, and comfort [myself]:
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I am afraid of all my sorrows, I know that thou wilt not hold me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
[If] I am wicked, why then do I labor in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I wash myself with snow water, and make my hands never so clean;
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Yet wilt thou plunge me in the ditch, and my own clothes shall abhor me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For [he is] not a man, as I [am], [that] I should answer him, [and] we should come together in judgment.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Neither is there any judge between us, [that] might lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take away his rod from me, and let not his fear terrify me:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
[Then] would I speak, and not fear him; but [it is] not so with me.
