Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then responded Job, and said—
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Of a truth, I know that so it is, But how can a mortal be just with GOD?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he choose to contend with him, he cannot answer him, one of a thousand:
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Wise in heart, and alert in vigour, What man hath hardened himself against him, and prospered!
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Who removeth mountains, unawares, Who overturneth them in his anger;
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Who shaketh the earth, out of its place, and, the pillars thereof, shudder;
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Who commandeth the sun, and it breaketh not forth, and, about the stars, he putteth a seal;
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Who spreadeth out fire heavens, by himself alone! and marcheth along, on the heights of the sea;
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Who made the Bear, the Giant and the Cluster, and the chambers of the south;
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Who doeth great things, past finding out, and marvels, beyond number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo! he cometh upon me, yet can I not see him, Yea he passeth on, yet can I not discern him.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Lo! he snatcheth away, who can bring it back? Who shall say unto him, What wouldst thou do?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
As for GOD, if he withdraw not his anger, under him, will have submitted themselves—the proud helpers.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less that, I, should answer him, should choose my words with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, though I were righteous, yet would I not answer, to be absolved, I would make supplication.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Though I had called, and he had answered me, I could not believe, that he would lend an ear to my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
For, with a tempest, would he fall upon me, and would multiply my wounds without need;
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He would not suffer me to recover my breath, for he would surfeit me with bitter things.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If it regardeth vigour, bold is he! If justice, who could summon him?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
If I should justify myself, mine own mouth, would condemn me, —I blameless? then had it shewn me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
I blameless? I should not know my own soul, I should despise my own life!
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
One thing, there is, for which cause, I have said it, The blameless and the lawless, he bringeth to an end.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If, a scourge, slay suddenly, at the despair of innocent ones, he mocketh.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth, hath been given into the hand of a lawless one, The faces of her judges, he covereth, If not, then who is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
My days, therefore, are swifter than a runner, They have fled, they have seen no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They have passed away with boats of paper-reed, like a vulture [which] rusheth upon food.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my complaint, I will lay aside my sad countenance, and brighten up,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I am afraid of all my pains, I know, that thou wilt not pronounce me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I, shall be held guilty, —Wherefore then, in vain, should I toil?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Though I bathe myself in snow water, and cleanse, in cleanness itself, my hands,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Then, in a ditch, wouldst thou plunge me, and mine own clothes should abhor me:
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For he is not a man like myself, whom I might answer, nor could we come together into judgment:
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is not, between us, a mediator, who might lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take from off me his rod, and, his terror, let it not startle me:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
I could speak, and not be afraid of him, although, not so, am, I, in myself!
