Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Of a truth I know that it is so: but how can man be just with God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he be pleased to contend with him, he cannot answer him one of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
[He is] wise in heart, and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and prospered?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Which removeth the mountains, and they know it not, when he overturneth them in his anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Which shaketh the earth out of her place, and the pillars thereof tremble.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Which commandeth the sun, and it riseth not; and sealeth up the stars.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Which alone stretcheth out the heavens, and treadeth upon the waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Which maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Which doeth great things past finding out; yea, marvelous things without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo, he goeth by me, and I see him not: he passeth on also, but I perceive him not.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Behold, he seizeth [the prey], who can hinder him? who will say unto him, What doest thou?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God will not withdraw his anger; the helpers of Rahab do stoop under him.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less shall I answer him, and choose out my words [to reason] with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, though I were righteous, yet would I not answer; I would make supplication to mine adversary.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
If I had called, and he had answered me; yet would I not believe that he hearkened unto my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
For he breaketh me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He will not suffer me to take my breath, but filleth me with bitterness.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If [we speak] of the strength of the mighty, lo, [he is there]! and if of judgment, who will appoint me a time?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Though I be righteous, mine own mouth shall condemn me: though I be perfect, it shall prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
I am perfect; I regard not myself; I despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
It is all one; therefore I say, He destroyeth the perfect and the wicked.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If the scourge slay suddenly, he will mock at the trial of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given into the hand of the wicked: he covereth the faces of the judges thereof; if [it be] not [he], who then is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
Now my days are swifter than a post: they flee away, they see no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They are passed away as the swift ships: as the eagle that swoopeth on the prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my complaint, I will put off my [sad] countenance, and be of good cheer:
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I am afraid of all my sorrows, I know that thou wilt not hold me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I shall be condemned; why then do I labour in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I wash myself with snow water, and make my hands never so clean;
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Yet wilt thou plunge me in the ditch, and mine own clothes shall abhor me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For he is not a man, as I am, that I should answer him, that we should come together in judgment.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is no daysman betwixt us, that might lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take his rod away from me, and let not his terror make me afraid:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Then would I speak, and not fear him; for I am not so in myself.
