Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Of a truth, I know that it is so: For how can man be just before God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he choose to contend with him, He cannot answer him to one charge of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
He is excellent in wisdom, mighty in strength: Who hath hardened himself against him, and prospered?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
He removeth the mountains, and they know it not; He overturneth them in his anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
He shaketh the earth out of her place, And the pillars thereof tremble.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
He commandeth the sun, and it riseth not, And he sealeth up the stars.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
He alone spreadeth out the heavens, And walketh upon the high waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
He made the Bear, Orion, and the Pleiades, And the secret chambers of the South.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
He doeth great things past finding out, Yea, wonderful things without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo! he goeth by me, but I see him not; He passeth along, but I do not perceive him.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Lo! he seizeth, and who can hinder him? Who will say to him, What doest thou?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God will not turn away his anger; The proud helpers are brought low before him.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less shall I answer him, And choose out words to contend with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Though I were innocent, I would not answer him; I would cast myself on the mercy of my judge.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Should I call, and he make answer to me, I could not believe that he listened to my voice, —
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
He who falleth upon me with a tempest, And multiplieth my wounds without cause!
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Who will not suffer me to take my breath, But filleth me with bitterness!
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If I look to strength, “Lo! here am I!” [[saith he, ]] If to justice, “Who shall summon me to trial?”
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Though I were upright, yet must my own mouth condemn me; Though I were innocent, He would prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Though I were innocent, I would not care for myself; I would despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
It is all one; therefore I will affirm, He destroyeth the righteous and the wicked alike.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
When the scourge bringeth sudden destruction, He laugheth at the sufferings of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given into the hands of the wicked; He covereth the face of the judges thereof; If it be not He, who is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
My days have been swifter than a courier; They have fled away; they have seen no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They have gone by like the reed-skiffs; Like the eagle, darting upon his prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my lamentation, I will change my countenance, and take courage,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
Still am I in dread of the multitude of my sorrows; For I know that thou wilt not hold me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I shall be found guilty; Why then should I labor in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I wash myself in snow, And cleanse my hands with lye,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Still wilt thou plunge me into the pit, So that my own clothes will abhor me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For He is not a man, as I am, that I may contend with him, And that we may go together into judgment;
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is no umpire between us, Who may lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take from me his rod, And not dismay me with his terrors,
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Then I will speak, and not be afraid of him: For I am not so at heart.
